Må fortsette mens de kan

4

Di Derre

«Høyenhall»

Vitamin

«Kanskje et band må fortsette å spille sangene sine mens de kan». Dette skriver Jo Nesbø i sine egne omslagsnotater til avslutningssangen «Kveld» på Di Derres nye album. Selv om gruppa aldri har blitt borte har de ikke slitt ut sitt publikum. Dette er deres første album på 20 år. For å sette dette litt i perspektiv: Albumet er produsert av Espen Lind, som selv hadde en hit med «When Susanna Cries» rundt den tida Di Derre sist kom med en samling nye sanger.

Vi må nesten minne oss om hvor store Di Derre var. Da jeg for litt siden skrev en analyse av 90-tallet i et festskrift for NOPA, norske forening for komponister og tekstforfattere, kalte jeg saken «Sanger som kommer og sanger som går». «Jenter» med Di Derre var, ti år etter dette tiåret, fortsatt en av landets mest spilte sanger på radio. De solgte nærmere 200.000 eksemplar av albumet «Jenter og sånn». Frontmannen Jo Nesbø gjorde etter hvert andre prioriteringer, men fortsatte å opptre som sanger med ujevne mellomrom. Blant annet med en forestilling der han hyllet «de fire store», selv om Di Derre i sin storhetstid på 90-tallet solgte flere plater enn Jokke, Raga Rockers, deLillos, og DumDumBoys til sammen. Men Di Derre har altså ikke gitt ut plater siden ... den gangen folk fortsatt kjøpte plater.

Les også: Jo Nesbø akutt syk

Et nytt album med Di Derre kommer nå ut under en slags fred og ro. Det passer både dem og sangene deres godt. Det har alltid vært noe betryggende hverdagslig med Di Derre. Sånn er det nye albumet også.

«Høyenhall» i albumtittelen er ikke en bydel i Oslo, men et hjem langt mot nord. Som omtales i flere av sangene, og kan stå som et begrep på å finne tilbake til utgangspunktet. Åpningssangen «Tilbake til meg» handler om en kvinne som kommer tilbake til dette stedet etter at drømmene om en større verden er over. Sangen kan, litt spekulativt, også høres som en metafor om å komme tilbake til dette bandet, etter å ha vært ute og søkt lykken andre steder. Bortsett fra at Jo Nesbø har søkt lykken andre steder med en viss suksess.

Sangen som heter «Høyenhall» ser den samme kvinnen fra et annet perspektiv, mens stedet også dukker opp i «Lykkelig», i nye omstendigheter. Det kunne gått mot et konseptalbum dette, det blir med teorien, men sangene har likevel en rød tråd. Vemodet i tida som går er hovedpoenget til Jo Nesbø, en sår ettertanke, men gjerne også en forsoning med lengselen.

Det er mye ensom elendighet i sangene. De knuste drømmene i «Amerika», i «Blikket» som er inspirert av én setning av Kjell Askildsen, i spørsmålet «Tid, hvor ble du av», i sangen som bare heter «Tid». Noen av de mest saktmodige sangene bærer riktignok et visst preg av gjentakelsens kunst. Det er fint med litt humoristisk avlastning, som «Det går fint», en ordentlig tjo-og-hei-sang om å være helt på bånn, eller «Skjerpe oss lite grann», en duett med Unni Wilhelmsen, en fortelling om paret som utfyller hverandre perfekt, han som liker «finske menn som tier», hun som synes «Enya Og George Michael er en fryd».

Hver sang er utstyrt med en forklarende tekst, som konkretiserer innholdet. «Ikke stopp» forteller om draget mot turnélivet. «Nitten byer/enogtjue dager/hjernen avslått/påslått kun en kropp». Det er dette livet Nesbø altså ikke klarer å legge bak seg. Han kan jo neppe mistenkes for å komme tilbake til Di Derre for pengenes skyld.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

Det nye albumet har mer av den litt for velpleide lyden som skiller Nesbø fra hans uttrykte forbilder i «De fire store». Et unntak kommer i sangen «Videre», skrevet sammen med medlemmer av Babel Fish, produsert av Thomas Kongshavn og Even Ormestad, med en mer pågående holdning enn resten av sporene. Kanskje vi igjen skal la være å vurdere Di Derre som et kredibelt rockeband, men som de folkelige popveteranene de er. I sommer også satt opp som publikumsfavoritter på de største jazzfestivalene. Alt sånt som mange synes er feil, men som det fortsatt er vanskelig å si noe vondt om.

Til slutt kommer Jo Nesbø igjen fram til en indre fred i «Kveld», der sangeren er nesten alene i lydbildet, og helt alene i teksten. Her er fortsatt så ensom som det går an, med minner om «tolv sanger, tretten flasker, fjorten kvinner», men forsoner seg med at «det er ingen andre liv jeg heller ville levd». Gode, varme tanker som viser at han har mer å fortelle om enn bare drap og fordervelse.