5
Kacey Musgraves
«Golden Hour»
Mercury Nashville
«Golden Hour» fortsetter utviklingen vi hørte på «Pageant Material» i 2015. Den gangen var det sommeren Kacey Musgraves satte musikk til. Jeg tror dette må bli lyden av våren 2018, når den omsider kommer. Musgraves befester sin posisjon som den fineste nyere sangeren og låtskriveren i Amerika i dag. Selv om countrypurister kan stille et spørsmål eller to om utviklingen hennes, er dette fortsatt omtrent så fint som det kan bli. Selv om jeg egentlig hater slike paralleller er Musgraves sannsynligvis det nærmeste vi kan komme en ny Dolly Parton – bare uten all staffasjen.
For å rekapitulere litt: Kacey Musgraves fikk Grammy-prisen for beste countryalbum for «Same Trailer, Different Park» i 2013, men har siden beveget seg bort fra det rene grunnlaget i sjangeren. Det nye albumet er spilt inn med en ny generasjon bakmenn fra Nashville, uten for mange forpliktelser til hvordan alt bør høres ut. Hun omfavner popmusikken, med en forsiktig forståelse av akkurat hvor mye som skal til for å gjøre sangene best mulig. Vi hører jo banjoen bak der i flere av sangene, men dette er ikke musikk som skal skremme vekk noen som liker «alt unntatt køntri». Kacey Musgraves har uansett vært for egenrådig og smart til å passe inn i det strømlinjeformede Nashville-systemet, men desto flinkere til å vekke større oppsikt utenfor de indre kretsene. med TV-konsert med Katy Perry, duett med Brian Wilson på hans seneste soloalbum, nå også oppvarmingsartist på USA-turneen til Harry Styles.
Likevel framstår Kacey Musgraves fortsatt som passende frekk, en ung hippie som har gitt albumet tittelen «Golden Hour» etter en solformørkelse som hun opplevde på 29-årsdagen hennes i august i fjor, der hun synes tida stoppet opp, og satte livet hennes i et nytt lys i en times tid. I pressemeldingen forteller hun at den overfølsomme «Mother» er skrevet under innflytelse av LSD! Ikke la det skremme noen bort.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Hun forteller også at det nye albumet er laget mer med hjertet enn hjernen. Derfor er ikke sangene like fulle av de fyndige slagordene som har slått så godt an før, de kvikke formuleringene som ofte har vært like fengende som melodiene i seg selv. Nei, Musgraves er nygift, det ser ut som om kampen for selvrealisering har brakt henne lykke, for dette er noe av det mest fornøyde det går an å høre på. «Oh What A World» er hennes egen «What A wonderful World», en hyllest til alle verdens underverker, selvlysende fisk, nordlyset, planter som utvider bevisstheten. «Oh what a world – and then there it’s you», synger hun. «Golden hour» er noe så uvanlig som et album om å senke skuldrene, leve i de gode øyeblikkene, ta tingene som de kommer.
«Haven’t been early since 1988» synger hun i åpningslåten «Slow Burn», med referanse til året da hun ble født, seks uker for tidlig.
Denne gylne timen varer bare i tre kvarter, men det er som kjent akkurat passelig i LP-sammenhengen. Albumet kom ut selveste langfredag. I andre land der musikkjournalister også måtte jobbe i påsken er dette også årets mest lovpriste utgivelse så langt. Jeg hadde gleden av å nyte dette i noen stille dager med sola midt i fleisen, og det må jeg si, popmusikk blir ikke finere i 2018.