Nye takter

Løfter Madrugada til nye og gamle høyder

Den første av to utsolgte kvelder i Oslo Spektrum viste at Madrugada fortsatt har mye å gi.

Dagsavisen anmelder

5

KONSERT

Madrugada

Oslo Spektrum

Billedkarusell med Dagsavisens inntrykk fra Madrugada-konserten: Se bildene fra Madrugada-konserten i Oslo Spektrum

En halvtime er gått før Sivert Høyem sier noe til de 9.000, og kulturministeren, som er kommet for å se gruppas første konsert på ti år. Dette er en nasjonal begivenhet. – Jeg har ikke veldig mye på hjertet, vi har bare lyst til å spille denne musikken, og tror jeg snakker for alle oss på scenen når jeg sier at der er fint å være tilbake, melder han. Det virker som om publikum synes det er fint også.


Det har vært helt forskjellige stemninger og situasjoner når Madrugada har vært i Oslo Spektrum før. I 2005 var de et band på toppen av verden, i alle fall toppen av Norge. Entusiasmen var til å ta og føle på, og mulighetene virket ubegrensede. I 2008 var de kommet til veis ende, Robert Burås var død, det lå en vemodig følelse over kvelden, selv om det ikke var noe å utsette på innsatsen. 
I 2019 vekker Madrugada spent nysgjerrighet. Sivert Høyem og Frode Jacobsen er gjenforent med den første trommeslageren Jon Lauvland Pettersen, med et ønske om å spille de eldste sangene en gang til.  De har med både Cato «Salsa» Thomassen og Christer Knutsen for å fylle tomrommet etter Burås, og har også tatt med Erland Dahlen fra den siste utgaven av Madrugada, for ekstra rytmisk spenst.

Å spille gamle album i sin helhet er en dristig øvelse, fordi de fleste album har en og annen «fyller», som det ikke er så om å gjøre å høre igjen. «Industrial Silence» er i tillegg et langt album. Over en time varte det i sin opprinnelige form, og med kunstpausene en konsert medfører hadde de 13 sangene vært nok til en hel kveld i seg selv. Likevel holder dette seg merkverdig godt som konsertprogram. Utenforstående kunne godt tro at dette var et band som hentet fram igjen sine aller beste sanger på én gang.

Jeg forstår altså fortsatt ikke hvordan dette slo så godt an i utgangspunktet, når sangene nå ruller forbi en gang til. Ikke for at de ikke er gode nok, men det er så hardt, mørkt og dystert at det ikke passer inn i den alminnelige oppfatningen av folkekjær musikk.   Allerede «Higher» har en lang psykedelisk jamsekvens.  Lyden er massiv, frika, tung og seig. «Sirens» høres ut som enda mer syre. Det henger lyskastere langt ned over scenen, som derfor ser litt ut som en verkstedhall til å begynne med. Industrielt, ja, men silence? Ikke akkurat..

Pettersen og Jacobsen har ikke spilt på dette nivået på veldig mange år nå.  Likevel får de det til å buldre og brake bak frontmannen. En annen sekvens på sangene på konserten enn på plata åpner for et midtparti med Høyem på akustisk gitar. Han maner fram Roy Orbison i «Shine», som kommer som det første eksempelet på balladekunsten som senere tok gruppa enda et steg opp mot stjernene. «This Old House» og «Strange Colour Blue» bekrefter tilstanden.

Videre går de med stor stemning i «Beautyproof», mens «Quite Emotional» blir presentert som en av deres egne favoritter.  Og den er jo fin, da, men sine store følelser. «Electric» setter en stemningsmettet stopper for den første avdelingen. Gruppa forlater rituelt scenen, men har allerede sagt at de kommer igjen for flere av «de andre sangene».

Og de holder ord – og tone. I tre kvarter med ekstranummer. Den andre avdelingen begynner med tre gamle låter til, fra «A Nightly Disease». - Vi spiller noen sanger fra den vanskelige andreskiva, sier Høyem etter «Black Mambo». Det var disse sangene han den gangen beskrev som «den bitreste og mørkeste faenskapen som er festa til tape her i landet». Men de låter ikke så vondt nå at det gjør noe. Strykekvartetten Oslo Strings kommer på for å forskjønne «Hands Up -  I Love You», og så:

Ane Brun blir introdusert til øredøvende jubel, og da vet alle at det er «Lift Me» som kommer. Brun synger så fint at hun truer med å stjele showet, men bare for en liten stund.   «What's On Your Mind» og «Majesty» bekrefter at kvelden har gått i enda en ny, og enda mer følsom retning.

«The Kids Are On High Street» tar kvelden mot slutten, og Cato Salsa blir med Sivert Høyem fram på scenen med bredbeint gitarheltposering. Robert Burås kunne ha jublet anerkjennende.  Et lass med ballonger daler ned fra taket, men ingen har tenkt på at publikum kom til a sprekke alle disse med skarpe smell, mens gruppa tok et siste farvel med stillferdige «Valley Of Deception» Men dette opptrinnet oppsummerte egentlig kvelden fint: Høystemt alvorlig og løssluppent feststemt samtidig. Den store byhallen kjennes for en gangs skyld som en hyggelig hjemmefest. Madrugada er tilbake.