Little Richard gjorde rocken stor

«Awopbopaloobop Alopbamboom»! Klarere kan det ikke sies. Little Richard oppfant kanskje ikke rocken, men han satte i hvert fall fyr på den. Lørdag døde han, 87 år gammel.

Når rocken oppsto vil alltid være en definisjonssak. Det som er sikkert er at verden gikk inn i en ny tid etter at Little Richard kom med «Tutti Frutti» i 1955. En energibombe av en sang, men boogie woogie-takter i bånn, men med en sangprestasjon som ingen hadde hørt maken til. Utstrålingen til Little Richard var så smittsom at det er rart at befolkningen ikke ble oppfordret til å holde seg hjemme til dette gikk over.

 

«Tutti Frutti» er en levendegjøring av rockens urkraft. Den handler som så mange andre sanger om noen jenter som er svært bra. Sangen hadde til å begynne med et mer dristig innhold, men dette ble tatt bort da den skulle ut på plate. Dette utbruddet med «Awopbopaloobop Alopbamboom» til å begynne med, og mellom hvert vers, det ble oppsummering av alt rocken handler om. Den første boka med rockens historie som jeg kom over, av Nic Cohn, het passende nok – «Awopbopaloobop Alopbamboom».

 

Richard Penniman vokste opp i Macon, Georgia, i en familie med 17 barn. Faren drev lokalt menighetsarbeid, hadde nattklubb og solgte heimebrent ved siden av. Denne fordomsfrie mentaliteten skulle prege lille Richard også, som sang om synd og frelse om hverandre. – Det sies at rocken er djevelens musikk, men Elvis Presley og Jerry Lee Lewis kom fra pinsebevegelsen. Little Richard var baptist, men fant ut at det var morsommere hos pinsevennene, forklarte Olav Solvang fra Vårt Land, landets fremste ekspert på kristenrock, da vi snakket med ham i fjor.

Følg Nye Takter på Facebook her

Lille Richard ble oppdaget av Sister Rosetta Tharpe, som sendte ham på scenen som 14-åring. Han begynte å gi ut plater i 1951, men det var kontrakten med selskapet Speciality som gjorde ham til stjerne med «Tutti Frutti» i 1955. Det tok et par år før det nye fenomenet nådde Norge. «Nå kan de få sommerens store slagere, «Tutti Frutti» og «Long Tall Sally» sunget av Little Richard på Decca», sto det i en annonse i Arbeiderbladet i juli 1957. Little Richard noterte seg stadig for nye hits som «Lucille», «Keep-A-Knocking», «Jenny Jenny» og «Good Golly, Miss Molly».

 

Da Little Richard kom til Storbritannia i 1962 fikk han The Beatles som forband. De lærte seg fort å utbryte «ooooh» med like stor entusiasme som sitt store forbilde, og spilte inn flere av sangene hans. Året etter var det Rolling Stones som var oppvarmingsartister. Tilbake i USA begynte Jimi Hendrix å spille gitar i bandet hans. Men Little Richards storhetstid var over. Han forble en stor konsertattraksjon i mange år, selv om han gikk inn og ut av rollen som rockestjerne, ut og inn av kirken som predikant.

Les også: Millie Small, kjent fra My Boy Lollipop, er død

I 1993 kom Little Richard omsider til Norge, for en konsert på Hamar, på en turne kalt «The Greatest Rock’n’roll Show On Earth». Det var 30 år siden han forsvant fra hitlistene, men pressen møtte fulltallig for en av de mest livlige seansene jeg har opplevd i løpet av et langt liv som musikkreporter.

 

Little Richard virket preget av turen der han gikk ned flytrappa. Beskjeden fra livvaktene var klar: Et eneste spørsmål ville få konsekvenser for de frammøtte. Selv hadde han imidlertid knapt nok satt føttene på norsk jord før han utbrøt: – Dere kommer til å få se det beste showet noensinne. Fra den største. Og den beste. Den egentlige kongen. Fra oppfinneren. Arkitekten bak rock’n-roll!»

 

Og sånn fortsatte han, fra han kom inn i ankomsthallen, ned rulletrappa, helt fram til bagasjeutleveringen, i en messende stil som viste forkynneren på sitt beste. – Det kommer til å bli både rock OG roll. Dere skal få se historien bli levende, gjentok ham om og om igjen, før han forsvant inn i en ventende limousin.

Les også: Konsertanmeldelse: Sondre Lerche levende i mausoleet

I intervjuer i anledning 60-årsdagen sin året i forveien hadde han utdypet hvordan han enkelt og greit skapte rock’n’roll ved å hamre løs på pianoet med den raskeste høyrehånda i verden, og låne vokalt særpreg fra gospelsangere som Mahalia Jackson og Ruth Brown – og ved å legge til litt av Little Richard. – Men jeg er svart. Derfor fikk jeg aldri anerkjennelsen jeg fortjente, mente han. At han også opplagt var homofil, og framhevet sine feminine sider gjør Little Richard til en amerikansk frigjøringshelt. Selv mente han at han ikke bare var kongen av rock’n’roll, men dronningen også.

 

Bob Dylan skrev lørdag på Twitter at Little Richard var hans «shining star and guiding light» da han var en liten gutt. «Selvfølgelig vil han leve evig, men det føles likevel som en del av livet er borte», la Dylan til. Mick Jagger skrev at Little Richard var hans største inspirasjon. Da de var på turne sammen brukte han hver kveld på å studere bevegelsene hans, og lære hvordan man underholdt et publikum. De eneste ordene som kan beskrive Little Richards innflytelse er derfor de to han skapte selv: Awopbopaloobop Alopbamboom.