– Likestilling handler om reell frihet

LONDON (Dagsavisen): Norsk musikk er i vinden som aldri før, og med navn som Aurora, Sigrid, Kygo og Bokassa blir nordmenn stadig oftere å se på utenlandske scener. Et av bandene som begynner å skape seg en solid tilhengerskare i utlandet er Stavangerbandet Sløtface.

Med et navn som har evnen til å fornøye og forskrekke, og en musikk som til kontrast maner til dansing og glede, sjarmerer de fire bandmedlemmene seg rett inn i hjertet til musikkfans på tvers av landegrenser.

En varm sommerdag slapper bandet av backstage på Londonklubben Electrowerks før de skal feire slippet av sin siste singel Telepathetic med en konsert for det britiske publikummet. Etter en lang reisedag er det en sliten, men fattet, gjeng som siger ned i sofaen med hver sin Kvikklunsj-bit.

Likestilling

For et band som turnerer mer utenlands enn hjemme i Norge, og da spesielt i Storbritannia, Australia og USA, er det nærmest blitt rutine å spille i den britiske hovedstaden. Der forstår folk tekstene mer umiddelbart, siden de engelskspråklige tekstene med finurlige krumspring og ordspill er skrevet på deres eget morsmål.

Bak navnet Sløtface gjemmer det seg et relativt politisk band, som tar opp temaer som likestilling, å bli voksen i en langt fra stabil verden, angst og skyldfølelse – alt sett fra et kvinnelig ståsted, pakket inn i catchy pop-punk med danse- og allsangvennlige refrenger som sniker seg inn i ørene og inn i underbevisstheten som en trojansk hest, helt til tekstene og betydningene har satt frø.

– Vi har ikke noe prosjekt om å konvertere verden, men jeg liker å tro at det er noen folk vi lurer til å skjønne at det er et godt budskap uten at de får det med seg fordi musikken er poppete nok, smiler vokalist Haley Shea med et glimt i øyet.

– Men jeg liker også tanken på å være med på å bryte ned tankegangen om at feminister og feministisk punk hater menn og at dét er forutsetningen for feminisme generelt, ikke at det egentlig handler om likestilling, mener bassist Lasse Lokøy.

– Det er fint å kunne fortelle folk at det ikke er sånn, at det faktisk ikke handler om at kvinner skal ta over verden og legge bånd på menn. Det er mange som vinkler feminisme sånn, og jeg føler at i den mer aggressive punk-sjangeren så blir alt gjerne veldig ekstremt, så det er greit å kunne si at det ikke MÅ være sånn.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Mer på hjertet

– Men det er også viktig å få med at når Haley setter seg ned og skriver tekster så er det ikke kun for å skrive en feministisk tekst, men det er ting og følelser hun har opplevd personlig, skyter trommeslager Nils Jørgen Nilsen inn.

– Det er en personlig vinkling på det. Man må ikke glemme personen i disse temaene som det går hete diskusjoner rundt. Og jeg synes det er veldig modig å gjøre det så personlig. Både i låtene om feminisme og den kjærlighetslåta som man vil finne på det nye albumet. Man må kunne ha friheten til å omfavne begge.

– Likestilling handler om reell frihet, og å kunne ha et valg, nikker Shea, for både menn og kvinner, det er det vår likestillingskamp i stor grad gjelder, at man ikke skal bli begrenset av kjønnsroller. Da er det viktig å vise at tekstene våre handler om mennesker som ikke bare er én ting, de er varierte og opptatt av masse forskjellige ting. Vi ombestemmer oss hele tiden og tar feil og må ha friheten til å gjøre det.

Trump

I en tidsalder hvor online-mobbing ofte foretas av anonyme mennesker med kontoer på sosiale medier, hvor mediekritikk skjer in kommentarfelter og ingen trenger å stå for det man ytrer på internett, skal det lite til før man havner på hoggestabben, spesielt om man har politiske tekster.

– Jeg trodde kanskje det skulle bli mye mer av det enn det har blitt, innrømmer Shea.

– Vi trenger absolutt ikke å bli likt av alle, men har også vært veldig heldige med at det har vært relativt lite trolling og kjipe ting på sosiale medier når vi sier noe feministisk. Det er stort sett positive tilbakemeldinger.

– Vi er jo ikke superkontroversielle heller, påpeker Vikingstad. – Vi prakker ikke meningene våre på folk eller sier at «du er en dårlig person».

– Det er relativt standardliberalt, nikker Lokøy.

– Men på en workshop jeg holdt var det en tenåring som sa at: «det er faktisk ganske kontroversielt å mene at likestilling er bra», forteller Shea og rister oppgitt på hodet.

Det meste ekstreme bandet har opplevd var da de spilte på festivalen SXSW i Austin, Texas, og ble intervjuet av CNN. Intervjuet endte opp på CNN Politics og ble relativt tabloid; «Punk rock band Sløtface slams Trump on women’s rights».

– Det hele ble veldig mye mindre nyansert enn vi prøvde på, for selvsagt synes vi ikke Trump er bra på women’s rights, men det er det da heller ikke mange som synes, forteller Shea.

– Vi sa mange ganger under intervjuet at det kanskje ikke er så interessant å intervjue et norsk band om amerikansk politikk, for vi har vel ikke så mye vi skulle ha sagt?

Hun humrer ved minnet.

– Det var det hele kommentarfeltet handlet om også, «hvorfor skal jeg bry meg om hva et norsk band mener om Trump?», og vi bare «ja vi er enige!».

Saken fortsetter under bildet.

Vokalist Haley Shea under Øyafestivalen i fjor. Foto: Siri Øverland Eriksen

Skal stå fritt

Heller ikke i musikkbransjen er det full likestilling enda, selv om det sakte, men sikkert er økt bevissthet rundt det. Fjerner man alle mannlige band og artister på majoriteten av festivalplakater er det få eller ingen kvinnelige navn igjen.

– Hvorfor? spør Lokøy. Det må jo være mye mer likestilt hvor mange artister som er mann og kvinne enn det som faktisk er tilfelle på festivalplakaten. Når argumentet er «det finnes ikke så mange kvinnelige artister», så må da det være helt feil?

– Vikingstad tror det går helt tilbake til kulturskolene.

– Jenter blir ikke opplært til å spille trommer og bass. Det blir guttene oppfordret til mens jentene blir oppfordret til å spille klarinett og piano, og dét er en giftig ting. Når man som lærer sier at «du skal ikke lage høy lyd» eller «du skal ikke henge med det andre kjønn».

– Der er man inne på friheten igjen, nikker Shea.

– Det er akkurat det tekstene og musikken vår handler om, at man skal stå fritt til å velge blant alle mulighetene. Bandet vårt følger jo faktisk det samme gamle kjønnsmønsteret, men jobben min utenfor bandet er å rekruttere flere jenter til å spille instrumenter og å starte band og å veilede jenter. Vi vil ikke at folk skal etterleve våre eksempler med at jenter ikke skal spille gitar, vi har lyst til at folk skal gjøre de tingene de liker. Jeg liker å synge og er flink til å synge, så jeg synger.

To år sitt første debutalbum, «Try Not To Freak Out», er bandet igjen klare med ny musikk, først ut med singelen Telepathetic. Selv om musikken fortsatt er melodisk, fengende og med en klar referanse til punk, mener bandet selv at den kommende plata kommer til å skille seg fra den første på en god del områder. Deler av skiva, som foreløpig ikke har noe navn, ble spilt inn i Ocean Sound, og er produsert av Martin Sjølie som også har jobbet med Aurora og Sigrid.

Skummelt

Til tross for bandets politiske tekster, er det først når det blir personlig at det blir skummelt. På den neste skiva får man for første gang høre en Sløtface-kjærlighetslåt. Shea forteller at det er en av de første sangene som gjorde at hun måtte gå noen runder med seg selv. Hun følte at verden var full av bra kjærlighetslåter og at hun aldri ville klare å skrive en som var like bra.

– Men så ble jeg arrestert på akkurat det av kjæresten min: «du tror ikke du bare er feig, og at det bare er skummelt å skrive noe så personlig? Hvis alle skulle tenkt sånn hadde det ikke vært noen kjærlighetslåter i verden.»

– Så han ville ha en kjærlighetserklæring? flirer Lokøy, og Shea ler med.

– Men etter det gikk jeg og tenkte på om jeg faktisk kanskje var litt feig, siden jeg vanligvis skriver om ting som gjør meg sint, og så ble det til at jeg turte å utforske litt andre ting på denne platen. For eksempel om hvordan min familie er politisk, og følelser rundt det.

– Så langt har vi bare fremført to nye låter live, men den kjærlighetslåta er mye skumlere å fremføre enn låter der jeg skriker mye. Folk forteller meg ofte at de synes jeg er så tøff som tør å stagedive og være med i moshpiter, men jeg synes ikke det er i nærheten så skummelt som å synge den låta der.

Men selv om Londonpublikummet er blant de første som får oppleve den nye musikken live, er det én gruppe mennesker som fikk høre den enda tidligere, gjennom satsingen Den Kulturelle Skolesekken dro bandet på fengselsturné, hvor de spilte for innsatte i norske fengsler.

– Jeg synes det er så fint i spille der, forteller Lokøy.

– De innsatte har gjort ting som gjør at de av og til må sitte der veldig lenge, noen såpass lenge at de blir tilbudt utdanning. Men så snakker man med dem og får et helt annet inntrykk av dem. En av dem var en sykt hyggelig fyr, han hadde vært på isolasjon, men kom seg ut, startet utdanning og tok del i alle aktiviteter han kunne, og fikk faktisk en mye bedre forståelse av hvordan verden fungerte inne fra fengselet, enn han noensinne hadde vilkår til å kunne gjøre utenfor, der han ble født og oppvokst.

Bandet fant fort ut at den aller beste måten å vinne de innsatte over på var gjennom varm humor, gjerne litt på de innsattes bekostning.

– For eksempel sånn «dere kommer dere ikke noe sted uansett så dere får bare være her og høre på», ler Lokøy, mens bandet lattermildt minnes de to innsatte som Nilsen lærte å spille litt trommer, og etterpå spøkte med hverandre at: «Vi må jo bare stjæle et trommesett når vi kommer ut!»

Bandet skal ut på ny turné med Den kulturelle skolesekken til høsten for virkelig å få kjørt inn det nye materialet, men resten av Norge må smøre seg med litt tålmodighet før albumet kommer til neste år. Bandet lover likevel at plata er verdt ventetiden, de har utfordret seg selv psykisk og fysisk for å få det resultatet de ville.

– Jeg husker ikke engang at vi spilte inn «Telepathetic», innrømmer Nilsen. Lokøy gliser.

– Vi begynte å skrive og å spille den inn klokka 23 på kvelden og alle var utslitte. Dette her er enten sant eller ikke sant, fortsetter han med et lurt smil.

– Men da vi spilte inn «Telepathetic» var jeg så trøtt at jeg tisset på meg! Bitte litt. Men jeg sa det ikke til noen. Ikke før nå.