«Leva livet», etter Eldar-metoden

Eldar Vågan har hentet sine helter Robert Gordon og Chris Spedding til Norge for tre felles opptredener til uka. Den store oppvåkningen for unge Vågan kom i 1978, med albumet «Rock Billy Boogie» med Gordon og Spedding.

- Jeg var i Oslo, på Elvis-festival på Eldorado, og fikk se den plata i et vindu i Torggata. Jeg hadde ikke med penger, så jeg kjøpte den senere hjemme på Gjøvik, sier Vågan. Han oppdaget at Arnulf «Høggern» Paulsen hadde kassetten i båten sin, og i 1979 startet de band sammen for å framføre alle disse låtene. Oversatt til norsk. Sånn startet Vazelina Bilopphøggers.

Skremmende og brutalt

Chris Spedding er gitaristen som «vi hører hele tida», ifølge Vågans ord, som har spilt med alt og alle fra Gilbert O’ Sullivan via Roxy Music og Sex Pistols til Katie Melua. Han er Eldar Vågans aller største gitarhelt. Og Robert Gordon fikk ham til å forstå at det gikk an å spille den gamle rocken tøft også.

- På den tida var det mye «Grease», The Darts og Boppers, 50-talls retro spilt som dansemusikk. Pent og ordentlig og fine farger. Robert Gordon var skremmende og brutal, forteller Vågan. Som gleder seg som et barn til å stå på scenen med sine gamle helter igjen:

- Så nå får vi se. Dette er veldig moro, jeg har mistanke om at det kan bli dårlig butikk. Men jeg har holdt på så lenge nå at jeg ikke gjør noe for ære og berømmelse. Eller for å komme på TV. Det er å spelle jeg driver med. Det må låte av bandet for at det skal være moro.

Seg selv lik

I dag gir Eldar Vågan ut sitt soloalbum «Leva livet, som Eldar i en Elvis-film». Hans første utenfor Vazelina Bilopphøggers på 27 år!

- Denne plata er personlig. Her er det jeg som melder. Selv om jeg ikke er George Jones eller en annen smooth vokalist. I Vazelina skal vokalen også være musikalsk. Jeg er ikke en vokalist som kan synge lange fraser. Jeg går tett på mic-en og melder direkte, sier Eldar Vågan. Som i umiskjennelig stil synger om kvinnfolk, biler og livet på Toten. Er tittelen «Leva livet, som Eldar i en Elvis-film» selve drømmen?

- En Elvis-film er vel den ultimate måten å leve livet på. Pene damer, kjøre motorsykkel, litt dramatikk i hverdagen, men med happy ending. Men jeg føler vel ikke akkurat for å være med i en nyinnspilling av et gammelt Elvis-manus, sier Vågan.

- Jeg har vært nøye på å produsere meg selv, som meg selv. Vi har jo et uttrykk i Norge, at en er «seg selv lik». Men nå skal du jo helst være på TV for å gjøre det du ikke kan. Helt siden Vazelina startet har vi gjort ting på ordentlig. Den første LP-en ble spilt inn på fire dager, men den solgte 100.000. Da måtte vi legge oss i selen. Da måtte vi i alle fall bruke fire uker på den neste.

Stort og svært

På den nye plata forteller Eldar Vågan om hvordan han først oppdaget rockemusikken, fem år før Robert Gordon. Med Procol Harum og «En spiss millimeter grammofonstift», som sangen heter.

- Jeg spilte cello i Gjøvik Juniororkester. Procol Harum var symfonisk, stort og svært. Det var tøft å få høre rockemusikk med symfoniorkester. Så fikk jeg langt hår og mange kubikk med gitaranlegg. Jeg kunne alle Gary Moore-riffene på rams, forteller han.

Og dette med platespillere og stifter har vært viktig for at han har presset opp 500 eksemplar av det nye albumet på vinyl. Det er klinkende klart at det er dette formatet som gjelder.

- Det skal låte grammofon av innspillingen. Med kontrabass og vibrafon. Det er det som er greia, sier Eldar Vågan, som har lagt inn mer dynamikk i lydbildet på LP-en enn på CD-en: - CD-formatet har andre krav. Det er så komprimert, for å få musikken til å låte høyt på radio. Da må vi ofre litt for å få opp lydnivået, mener han.

- Jeg har så mye erfaring at jeg veit hva som skal til. Når jeg kommer på scenen og tar på gitaren skal folk merke hva som kommer til å skje. Her står jeg, nå speller jeg. En halv takt med gitaranslag, så er du allerede midt i første verset, sier Eldar Vågan.

geir.rakvaag@dagsavisen.no