Stemmen til Leonard Cohen bærer preg av et langt liv, med mange sigaretter.

Lavt og mørkt

Leonard Cohen mer enn antyder at han begynner å få nok. Hans nye album er en halvtime med dempet refleksjon til svært smektende musikk.

Nye takter

 

5

Leonard Cohen

«You Want It Dark»

Columbia/Sony

«You Want It Dark»? Leonard Cohen gir oss mørket. Stemmen høres dypere ut en noen gang, preget av alderen, og kanskje også sigarettene etter plateomslaget å dømme. I tillegg er Cohens generelle tone igjen sånn at musikken like gjerne kunne vært framført i begravelser som på de store konsertarenaene han frekventerte før turneringen igjen tok slutt – denne gangen sannsynligvis for godt.

«If you are the dealer/I’m out of the game», synger Cohen til å begynne med i tittelsangen på «You Want It Darker», og legger snart til et «I’m ready my Lord». Sangen forskjønnes av koret fra Cohens barndoms synagoge i Montreal, og til slutt synger deres kantor Gideon Zelermyer noen inntrengende strofer selv. Opplevelsen er religiøs, uansett hva man tror, eller ikke tror på.

Det nye albumet er spilt inn med sønnen Adam Cohen som produsent. Hele produksjonen er godt nede i stabilt sideleie, hovedsakelig akustisk, og passelig respektfull i forhold til stemmen, som hele tida kommer klart og tydelig fram. «You Want it Darker» er et kort album, bare så vidt over halvtimen, men det er ikke nødvendig å holde på lenger. Stemningen er mettet, og det er liksom ikke energi igjen til mer.

Det er vanskelig å høre den nye plata uten å tenkte på Cohens brev til sin forhenværende muse Marianne Ihlen, like før hun døde i sommer. Cohen skrev at han var klar til å følge etter, ganske snart. Det er ingen direkte svakhetstegn i uttrykket hans her, men tekstene er fulle av dype refleksjoner over liv, død og religion. Cohen er ofte vanskelig å tolke, og vi kan ikke vite om han synger til sine nærmeste eller til høyere makter når han i «Treaty» ønsker seg enn endelig avtale om gjensidig kjærlighet, for nå er det nok: «I’m angry and I’m tired all the time», nærmest hvisker han.

«On The Level» kommer med den bemerkelsesverdige linja «I was fighting with temptation/But i didn’t wanna win/A man like me don’t want to see temptation caving in». Livsgnisten er fortsatt til stede, det er også mye humor igjen i de dunkle tekstene, og Cohen står slett ikke fram som en dyster, gammel mann.

Pianoet her kunne vært tatt rett fra Skeeter Davis’ «The End Of The World». På samme måte er «Leaving The Table» like etterpå enda likere den gamle Johnny Ace-slageren «Pledging My Love». «I’m Leaving the table/I’m of the game», synger Cohen. Igjen, det er ingen fysisk framtid i disse sangene, men en desto sterkere tro på fortida.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Plata fortsetter stadig mer smektende, med «If I Didn’t Have Your Love». Selv om det meste av melodi er borte fra stemmen høres det ut som søtere musikk enn det meste ellers. «Traveling Light» framføres med bouzouki og fiolin, og kan være en erindring om frie dager på de grense øyene. «It Seemed The Better Way» har flere religiøse bilder: «I better hold my tongue, I better take my place/lift this glass of blood/try to say the grace» hvisker Cohen, før den mest inntrengende fiolinsoloen tar over.

Albumet slutter med strykere som spiller «Treaty» en gang til. Det står helt fint til resten. Alle som har fulgt med på Leonard Cohens lange reise kan fordype seg intenst i de nye sangene også.

Slippes 21. oktober.