5
Konsert
LAURYN HILL
Kongsberg Jazzfestival
Lauryn Hill kommer bare 20 minutter for sent på scenen på Kongsberg. Dessverre skal disse 20 minuttene komme igjen og ta sin hevn til slutt. Fram til dette var hun langt bedre enn sitt rykte.
Årene i The Fugees på 90-tallet, og det påfølgende soloalbumet «The Miseducation Of» fra 1998 kunne gjort Lauryn Hill til en av de store stjernene for det nye århundret. I stedet ble det ... ikke noe. Oppfølgeren kom aldri, bortsatt fra et «MTV Unplugged»-album som ikke helt var det folk hadde ventet. Opptredenene ble stadig mer uforutsigbare, hvis de ble noe av i det hele tatt.
Det er helt fint at store stjerner blir eksentriske, men når dette kombineres med et diva-aktig selvbilde kan det gå galt. Historiene er mange om Ms. Lauryn Hill. Det fortelles ennå at alle klokker hun kunne komme til å få øye på før konserten i Molde i 2005 ble stilt én time fram, for å øke sjansen for at hun kom seg på scenen i tide. Om dette er sant, er mindre sikkert. En konsert i Oslo Spektrum i fjor fikk i alle fall ikke mange lovord. Heller ikke den prestisjefylte plasseringen på programmet på Glastonbury-festivalen for ei uke siden tok hun godt vare på.
Derfor er det forventninger av feil slag som ligger i den kalde sommerlufta før konserten på Kongsberg. Oppmøtet er labert, under 1.500 mennesker på det store Kirketorget. Men Lauryn Hill kommer på scenen med en klart positiv innstilling.
Hun er imøtekommende overfor publikum, og setter i gang med «Lost Ones». Konserten lener seg tungt på låtene fra «The Miseducation ...». Vi vet jo ikke om hun har så mange andre låter å by på, 21 år etter. Hun forteller om fjorårets 20-årsjubileum for albumet, og legger ikke skjul på stoltheten over hvor viktig det ble for en hel generasjon. «Everything Is Everything» og «Superstar» støtter opp om budskapet. Det sterkeste stunden er «Forgive Them Father», med filmklipp fra svarte menneskers historiske skjebner. Dette er langt mer enn lett sommerunderholdning.
Lauryn Hill holder flere taler. En av dem er om hvordan platene til foreldrene hennes lærte henne å elske Sam Cooke, Marvin Gaye, Aretha Franklin og Curtis Mayfield, og hvordan hun ville sette musikken deres sammen med hip hop fra en ny generasjon, for å skape sitt eget uttrykk. «Ex Factor» brukes for å stautere et eksempel. Det er veldig fint.
Les også: Aretha Franklin – den store stemmen har stilnet
Hele tida er sangene fulle av anerkjennelser om hvor hun er i verden. «Make some noise for Kongsberg, Norway». Ok, det er verdens billigste showbiz-triks, men det viser at hun bryr seg. Hun virker genuint rørt av den entusiastiske mottakelsen fra dem som er møtt fram. Stemmen hennes er ikke helt i toppform, musikerne ikke bare ser ut som et rockeband, men høres av og til sånn ut også, men de ser ut som de har god entusiasme for oppdraget, og korrekka er praktfull.
Enda en gang, takknemligheten over at det står en gjeng nordmenn der og hutrer i sommerkvelden og hører på alt dette 21 år etter virker genuin. De får en entusiastisk versjon av «Doo Wop» som takk til slutt. Nå er kvelden en kvalifisert suksess. Det er nå hun ofte spiller noen gamle Fugees-slagere for å ta konsertene helt hjem. «Killing Me Softly», den er ikke så viktig i seg selv, men ville sammen med «Ready Or Not» vært showstoppere som hadde satt en ettertrykkelig punktum for en overraskende fin kveld. Men klokka er 23, og denne kvelden er allerede over. De 20 minuttene hun kom for sent får en høy pris. Nede i byen begynner Hellbillies å spille, for et publikum som er nesten dobbelt så stort. Lauryn Hill kunne vært en av verdens største, men har forhåpentligvis fortsatt sjansen til å komme enda sterkere tilbake.