Lars Vaular med hjertet i hånda

5

Lars Vaular

«Flere steder alltid»

Sony

Han er en av de navna innen den norske hiphop-scenen som har holdt seg relevant i over ti år, nådd bredt samtidig som han har blitt kritikerrost, og innkassert fem Spellemann-priser. Det tilsvarer antall soloalbum han har gitt ut. Til nå. Men så er det så klart også en rekke EP-utgivelser på CV-en, nok til å miste tellingen, og der hans siste utgivelser var «Loading...» 1 og 2 fra 2017. Men nå er sjefen tilbake på jobb. Og han trodde aldri på karma før «livet ble helt jævlig, og tårene trengte ammeinnlegg».

Det er en mer tilbakeskuende Lars som ser flere veier, eller «Flere steder alltid», om du vil. Han henter ut ulike øyeblikk fra livets store scene, i sin fiktive tenketank. Biter fortalt i vilkårlig rekkefølge, fra fortid, framtid og samtid. Minner og påfunn. «Av og til e det vanskelig å skille barndomsminner fra de historiene som har blitt fortalt om deg som barn om igjen og om igjen til de blir bilder i hodet ditt», sier han selv sier på «Gospel». Diktning er jo fiksjon og subjektivt, aldri dokumentarisk.

Flaneriene fra minnebanken dyrkes og utfoldes i en velsmurt house-estetikk. Vi spinnes umiddelbart i rett gir fra start på «Våre nærmeste», til et kjent Vaular-sound av en pulserende og harmonisk repetitiv beat, signert Frode Kvinge Flatland. Vi tvinges til å være til stede, her og nå, mens hovedpersonen selv har tatt på sin spoken word-hatt. En som returnerer innimellom, og sluttvis, skaper god variasjon i stemningslandskapet. Det høres at Lars er flere steder både i tid og i følelsesregisteret. Alt fra barndomsminner med onde bikkjer og mennesker med dårlig karma dukker fram. Mye kan flippes til å sees som tankeparalleller til samfunnet vi lever i.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

På produsentsida finner vi, foruten Flatland, rapkollega Store P, amerikanske meltycanon, men vi får også et gjensyn med Thomas Eriksen. Rapkollega KingSkurkOne spytter vers på den 90-tallsaktige tilbakelente «Denne veien er brolagt», hvis akkorder gir assosiasjoner til Tupacs «Dear Mama», og nykommeren Kamara gir god soul-vibe på flere låter, blant annet på «Gospel». Også gode gamle Röyksopp er med på festen – som et av størsteparten av låtene (med fire unntak) på rundt «To minutter», og det lyder som om du både skulle trukket elementer fra duoens veldig tidlige karriere, og det seneste, noe som igjen speiler tematikken på plata: En som ser både framover og bakover, og mens tekstene forteller om en hverdagsrealisme, i scener fra livet, vil lydbildet ha den der virkelighetsflukten, og søker lengre og lenger inn i klubbens mørke forutsigbarhet. Det rastløse leter etter en trygghet og ro i det tjukke mørket, og i beaten.

Store deler av albumet føles som en reise som først vil inn i natta, og byen, kjenne lukta av asfalt og klissete øl på gulv, røykmaskin, strobelys, og inn i det svarte klubbhølet. De intense og harde lydelementene speiler eller understreke temaet, for eksempel i rådvillheten og traumet etter et brudd på «Overgrov». Eller som ekvivalenten til hans indre hjernehøl som spinner smått stressende på sistesingelen, «Våken», og konnoterer til Angel Haze sin take på Gil Scott-Herons «New York Is Killing Me». Eller som i den voldsomme insisteringa på å komme seg «framover», som fader elegant over i hovedrommet, og inn på «Kroppsspråk». Her igjen er det som stemninga likesom kontrasterer med teksten, samtidig som det skrur opp for alvoret, sårheten og savnet. En sterk kandidat til årets såreste kjærlighetslåt. Kanskje fordi det er så mye i teksten og vokalen som resonnerer, samtidig som det er catchy og klubbete.

Les også: – Jeg håper låta mi skaper mer bevissthet rundt folks egen rolle i klimakampen

Den ærlige og oppriktige tristessen, forsterkes av vokalen som virker mer følende enn Vaular ellers har virket å være. Som når han synger lengtende på refrenget «Til og med ditt verste e godt nok». Eller også i linjer der det bare virkelig ikke rimer overhodet: «Og du går rett i strupen/ derfor syns eg du e søtest». Det treffer likevel på sjarmerende vis, fordi orda er velvalgte. Fordi vi skjønner de betyr noe. Det er ikke noe show-off. Lars er naken. Litt som en mannlig ekvivalent til Robyns «Dancing On My Own». Det er i hvert fall ei låt som fortsatt gir gåsehud på armen av et gjensyn etter at den kom ut som singel i mai.

Så er det også de mer vonde, oppriktige historiene som er interessante. Vaular har vært innom følelser før, men kanskje ikke så avkledd som nå.

Det kan se ut til å være en tendens at stadig flere norske rappere over tredve begynner å brette ut sitt såre indre, og tør snakke litt mer om følelser, samtidig som de har blitt mer observante på omgivelsene sine. I hvert fall har vi sett det i år. Men det koster å være autentisk. Det koster å gi ut låter som går til rota av smerten. Det skal være problematisk. Fordi det betyr noe. Det betyr deg. Derfor er det interessant.