Nye takter

Lar det swinge uten rock’n’roll

Van Morrisons andre album i høst er enda bedre enn det forrige. Faktisk et av hans beste på veldig lenge.

Dagsavisen anmelder

5

Van Morrison

«Versatile»

Caroline

Bare tre måneder etter forrige album med Van Morrison er han her igjen. Ikke noe halvgjort av den grunn, det er 16 nye innspillinger her, seks av dem helt nye sanger, og ti som er hentet fra det store standardrepertoaret. Før eller siden måtte jo Van Morrison komme dit også.

Det kan være det samme hvor mange som har sunget «I Left My Heart In San Francisco», «I Get A Kick Out Of You» og «Makin’ Whoopee» før. Det spiller ingen rolle om det så har vært Bob Dylan, Elvis Presley, Frank Sinatra eller Chet Baker. Så lenge ikke Van Morrison hadde gjort dem var de ikke ferdig tolket. Hør Van Morrison når han lar stemmen svinge fritt i «Unchained Melody», og gjør den til en helt ny melodi: Tekstlinjen «God speed your love to me» til slutt er som hos alle andre, men denne stemmen får den til å høres ut som noe helt annet. Noen kan komme til å oppfatte dette som ralling, men for venner av Van er det skjønn musikk.

Albumet begynner med «A Broken Record», en av hans egne nye sanger, et fartsfylt swingnummer om å sette på ei plate, føle at stemningen stiger og frihetsfølelsen setter inn. Det høres så enkelt ut, men få kan få det like godt til. Van the Man synger «broken record» om og om igjen så mange ganger at meningen i ordene forsvinner, teksten er bare musikk, og den er formidabel. «I Forgot That Love Excisted» er en enda bedre sang, med store tempovariasjoner, en Morrison-melodi fra øverste hylle, og igjen noen delikate soloer som et passende punktum.

Flere av de nye sangene er ren vellyd: Folkevisa «Sky Boat Song», som Rod Stewart sang så fint med fullt sekkepipeorkester, den velger Van Morrison å gjøre som saksofoninstrumental. Ingen grunn til at de største stemmene skal utfordre hverandre unødvendig. «Affirmation» er også lenge instrumental, med Morrisons saksofon i skjønt samspill med James Galways fløyte. Vakkert og smektende, men så kan han jo ikke dy seg for å improvisere noen «riga-diga-diga-diga»-linjer for å sette en spiss på stemningen. Ikke alle slipper unna med sånn lyrikk, men her blir det kunst.

Det slo meg mot slutten av denne plata at det pleide å skape debatt når Van Morrison kom til Norge for å synge og spille på jazzfestival. Nå burde han snart komme tilbake. Om noen skulle finne på å spørre «men er det jazz» er svaret ja, for swingende.