Lana Del Rey drømmer om California

Lana Del Rey

6

«Norman Fucking Rockwell»

Polydor

En av senere års mest minneverdige popplevelser (undervurdert ord) er Lana Del Reys kveld på Øya i 2017. Etter en lang dags styrtregn kom hun der med varme fantasier om den store popmusikken, og gjorde dem om til våte drømmer i nærkontakt med tilhengerne som hadde stått der hele dagen og ventet på henne. Konserten viste en ny side av en artist som lett kan oppleves som distansert, men som er blitt en av vår tids mest likendes popstjerner.

Det sjette albumet til Lana Del Rey kommer som det beste i en rekke som har vist henne som et unikt talent, men med litt ujevne prestasjoner i albumformatet. «Norman Fucking Rockwell» er imidlertid et lite mesterverk. Det har alt, og mer til, av det som har gjort Lana Del Rey til den hun er. Med den tilbakelente, nesten dekadent berusede California-følelsen, som på overflaten kan virke både resignert og livstrøtt, men som rommer så mye entusiasme for uttrykket at det er lett å bli forført.

Mesteparten av albumet er skrevet og produsert sammen med Jack Antonoff, som også var sterkt medvirkende på Taylor Swifts nye album for to uker siden, og på de senere årenes sterkeste poptriumf, Lordes «Melodrama». Vi kan ikke vite hvor avgjørende han har vært, men dette er Lana Del Reys mest helhetlige album, til tross for at det varer i 67 minutter – seks minutter mer enn Swifts «Lover», som allerede var dristig drøyt.

Norman Rockwell var en amerikansk bildekunstner som døde i 1984, året før Lana Del Rey ble født. Både albumet og åpningssangen bærer hans navn, men hvorfor? Sannsynligvis mest som en assosiasjon, for sangen handler om en mislykket poet som Lana Del Ray har et karakteristisk konfliktfylt forhold til.

Les også: Dette er den sterkeste trenden i popmusikken nå (DA+)

I den etterfølgende «Mariners Apartment Complex» skaper hun seg en karakter som Venice bitch, en som har levd det søte livet i Los Angeles, og ikke føler at det er så fullt av sol og varme som man kunne tro. Denne følges tett av sangen som heter «Venice Bitch», i nesten ti minutter, som sklir ut i en skurrende psykedelisk jam, og ender med å sitere «Crimson and Clover», Tommy James & The Shondells’ 1969-hit, gjentatt «over and over». Disse ti minuttene ga hun ut som en tidlig singel, som en forsmak på albumet. Undres på hva plateselskapet syntes?

Vi er bare tre spor inne, men stemningen er satt for resten av albumet. Vi har før vært fascinert av den allmenne appellen i Lana Del Reys musikk, som ikke er opplagt publikumsvennlig fra en så mye omtalt popartist. Det er liten fare for at noen skal føle seg tvunget til å danse til noen av disse sangene. Derimot er de ualminnelig fine å bare synke sammen til. Sentralt på albumet er den allerede mye spilte singelen «Doin’ Time». Dette er en versjon av en 25 år gammel låt av skapunkbandet Sublime, et uventet eksentrisk valg som attpåtil kommer komplett med gruppas gamle omtale av seg selv. Og så høres den likevel så perfekt Lana Del Rey ut, siden den fortsatt begynner med det lille sitatet fra George Gershwins «Summertime», som er så overtalende som det går an.

Sånn er altså formelen til Lana Del Rey. Smektende sanger, intime betroelser, forførende framført, og fulle av eksempler på at hun har hørt den beste popmusikken. «Fuck It, I Love You» har for eksempel en ønske om «dream a little dream of me», ord man fort kan komme til å si i et lettsindig øyeblikk, men her understreker de bare at Lana Del Rey skulle ønske at hun levde på 60-tallet og var en av Mamas and The Papas – eller i det minste fikk være med på festene deres i Laurel Canyon.

Sangen som heter «The Next Best American Record» er ikke et middelmådig forsøk på å gjøre det nest beste (det heter «second best» på engelsk), men tvert imot å bli det nye store, mens hun hører på The Eagles. Den innleder en trilogi av sanger der alle disse fantasiene om California får gå seg helt over toppen. «I miss the bar where The Beach Boys would go/Dennis’s last stop before Kokomo» synger hun i nydelige «The Greatest». Dennis her er en av Wilson-brødrene, han som døde først. «Bartender» handler om enda en fordrukken natt, der referansene går til ladies of the canyon og Crosby, Stills & Nash. Det er så nært og vakkert som det går an.

Lana del Rey må ikke forveksles med bare enda et relativt ungt stjerneskudd. Det kan ikke undervurderes hvor godt disse sangene kan appellere til mange av våre godt voksne lesere med forkjærlighet for den klassiske popmusikken. Lana Del Rey gir oss en følelse av stor, atmosfærisk folkpop fra 60- og 70-tallet, ofte på grensen til visesang, bare med ekstra mye ekko, og litt forstyrrende skurr attpåtil.

Albumet slutter nesten som en eksistensiell krise, om å leve livet dag ut og inn som i den tragiske historien om poeten Sylvia Plath. «Hope Is A Dangerous Thing For A Woman Like Me To Have – But I Have It» er tittelen på denne sangen. Og slik slutter denne plata, ikke med et stønn, men et stort håp som kan være verdt å ta vare på til neste gang.