Dagens Ungdom trekker begrepet unge og lovende ut i parodien, men de er fortsatt et av de beste nye bandene i landet. FOTO: Morten Spaberg

La dem være unge

Dagens Ungdom høres fortsatt ut som en av de beste unge gruppene i landet. Alderen deres spiller ingen rolle.

Nye takter

Dagens Ungdom

5

«Lite å gjøre»

K. Dahl Eftf

Før nøyaktig fire år siden var Dagens Ungdom en liten sensasjon med sitt første album. Genierklært her i avisa, men typisk nok forbigått av et bredt publikum og Spellemannprisen. Vi ble gledelig overrasket over oppmøtet da vi kom på konserten deres på John Dee etterpå, men det viste seg at de fleste som var til stede var klassekamerater av den mye yngre oppvarmingsgruppa Me And The Julios. Da vi hørte fra dem sist var to av medlemmene i ferd med å få barn nummer to sammen. Det virket opplagt at vi ikke kom til å høre mer fra Dagens Ungdom med én gang.

Siden de nå har valgt dette gruppenavnet blir det fort til at vi reflekterer over hvordan popmusikken, etter alle disse årene, fortsatt er uløselig knyttet til det unge. The Rolling Stones turnerer riktignok igjen, men å tro på en stor framtid i musikkbransjen for de godt voksne medlemmene i Dagens Ungdom er fortsatt ønsketenkning. De har god utdannelse og ordentlige jobber, og eksisterer nesten i et eget vakuum musikalsk også. Så fullstendig umoderne at det paradoksalt nok blir noe helt eget og aktuelt med uttrykket. De har virkelig sin egen stil, og lager bedre lyd og bedre sanger enn de aller fleste. Det nærmeste vi kommer en konkret referanse er den mest kilende, spretne lyden til Talking Heads, men dette er da veldig mye bedre enn albumet til David Byrne som kom tidligere i år?

Vokalistene og gitaristene Christopher Glass og Harald Størmer Thaulow deler igjen sangene mellom seg. Kjersti Aase Winjum får også synge én sang, i tillegg til å spille bass. Trommeslager er Jonas Barsten. Den krystallklare produksjonen til Audun Borrmann må også framheves.

Tekstene til Dagens Ungdom er enkle i formen, lettere absurde i innhold, så spør ikke hva de handler om. Som poesi står ordene utmerket til den finurlige musikken. Jeg er spesielt betatt av «Å nei!», som begynner med å sette seg i bilen, skru opp radioen som spiller «Oh Yeah» (jeg liker å tro at det må være den med Roxy Music), og hylle selve kjøreturen på en nesten politisk ukorrekt måte. Og så er det denne «Hjem til Dubai»: «Det skulle komme én/De sa han skulle komme/Etter tusen år fikk vi indeksfondet/Det står til spott og spe for dem som gidder å se». Og dette er noe av det mest konkrete de har å komme med. Man må jo bare elske det! Albumet avslutter med sangen som heter «17. mai», der det bare er trommevirvlene som markerer dagen.

«Dagens ungdom» er et mye omtalt begrep i norsk offentlighet. Bare hittil denne måneden kan vi i avisene registrere sprikende karakteristikker som at de er pliktoppfyllende, bortskjemte, reflekterte, late, presentasjonsorienterte, og (litt lokalt betinget) vil ha sodd i konfirmasjonen sin. Ingen av disse omtalene av dagens ungdom er av Dagens Ungdom. Ikke alle disse beskrivelsene passer på gruppa heller. Men det er på tide at Dagens Ungdom får like mye oppmerksomhet som dagens ungdom. De er fortsatt en av de mest gledelige popgruppene landet.