Nye takter

Kygo er verre enn sitt rykte

Kygo fra Bergen har laget et album som leder til overdose. Samme formel repeteres i det uendelige.

Dagsavisen anmelder

2

Kygo

«Cloud Nine»

Sony / Sony Music

Så var Kygo her med debutalbumet sitt. Åpningen med «Intro» og «Fiction» med Tom Odell på vokal er fryktelig med et pianokomp vi har hørt så mange ganger før. I hvert fall et som ligner såpass at det bare er irriterende. Tropical house, som musikken kalles krever at melodiene er fra øverste hylle og riffene stilige nok til tdet ikke blir helt banalt. De må være så elegante og fengende at man ikke bryr seg om de faste formlene i sjangeren. Til tider tipper dette over i kitsch, og det er i grunn her Kygo opererer.

Det er vrient å overgå suksessen til Kygo. Han har toppet lister over hele verden, ja bortsett fra den amerikanske da. Men der borte har ikke den elektroniske musikken samme status som her og følgelig heller ikke samme grep om publikum.

Dog er det noe med denne Kygo. For når han treffer, som på «Stole The Show» er Kygo slettes ikke så verst. Nei, dette er blant landets desidert beste singler på årevis. Men så var det dette med musikk etter nummer da. Det blir så altfor flyktig det hele. Sjokolade er godt. Lakris er godt. Øl er godt, men ikke sammen. Slik er det med Kygo også, det blir bare så altfor mye. En overdose Kygo er ikke noe å trakte etter.

«I’m In Love» med Vincent McMorrow på vokal skiller seg litt ut fra de andre her med en messende lydsløyfe, før den kryper inn i den samme malen resten av albumet befinner seg i.

Du kan si hva du vil om Kygo, men at han har funnet nøkkelen til verdens hitlister er sikkert og visst. Samtidig har vi da også hørt en god slump av albumet allerede. Her ligger kanskje den største svakheten. Alt her låter så fryktelig bakpå. Ja, sidrumpa i grunn. Nå er det flere årsaker til at gamle sanger er med på albumet. Fansen vil jo sikkert ha de med der, men kanskje enda viktigere; i dagens musikkbransje må singlene med på albumet. Om ikke risikerer man at albumet flopper på nettopp de samme listene. Dette fordi ti strømminger regnes som et album. Om da en populær single er på et nytt album, vil disse strømmingene tilfalle albumet og listeplasseringen bli desto høyere.

Kygo er en god komponist som vet å lage sanger. Hadde han bare hatt en produsent eller to som kunne holdt han litt i ørene, sparket han bak og kastet han på dypt vann, kunne dette blitt noe ganske så annet.

Albumet skulle vært ute i vinter, men ble utsatt, angivelig fordi det ikke var ferdig. Det er aldri noe godt tegn med utsettelser slik. Det spørs om ikke Kygo nå har forspilt sine sjanser til legendestatus med denne platen. For hadde han bare levert noe med spenst og litt motstand i, kunne dette blitt en samling låter som varer litt. Nå er låtene som flyktige sandkorn på en strand. De blåser i vinden og er da fryktelig like. Og ikke minst de er irriterende når de dukker opp alle andre steder enn på stranda. I skoen når du kommer hjem for eksempel. Sånn er Kygo også, helt OK til sitt bruk, men stort sett irriterende – som sand i skoen. Eller brødsmuler i senga.