Kvinnene som forandra Norge

– Det er jo sånn med mange epoker av historien: Det er mye som går framover, men også mye som går tilbake. Og du skjønner ikke hva som har gått tilbake, før du også ser hvilke kamper folk har kjempa før deg, sier Inge Ås.

Kunstneren snakker om historiene som utgjør «coffetable»-boka på størrelse med en vinylboks som ligger på bordet foran henne.

«Vi spiste, sov og drakk feminisme» er full av erfaringer, minner, trykksaker og plakater fra tida hun selv var en del av kvinnefellesskapet Kvinnehuset i Oslo, under oppblomstringen av den nye feminismen fra slutten av 1960-tallet og fram til 80-tallet.

Saken fortsetter under bildet. 

«Vi spiste, sov og drakk feminisme» skrevet av Inge Ås og utgitt på Sfinxa forlag. Bok om kvinnebevegelsen på 70 og 80-tallet. Foto: Mimsy Møller

Les også: Marta Breen: – Under nedstengningen tror jeg mange kvinner følte at vi hoppet 30 år tilbake i tid (+)

– En bibel

Kvinner ville synes og ta plass. Deres livserfaringer skulle fram i lyset, mens stereotype kjønnsroller fikk kritikk. Alt dette satte sine spor i kunsten og kulturen.

Den feministiske kunsten var likevel lite kjent – også for redaktør og initiativtaker Tonje Gjevjon:

– Jeg er egentlig litt sinna for at tankegodset, fellesskapet og aktivismen boka beskriver i tekst og bilder ikke er overlevert til nye generasjoner før nå, forteller hun.

– Hadde jeg fått denne da jeg var 14 år, hadde jeg klart å skolere meg selv i møte med det jeg i dag opplever som idiotiske påstander om kvinnesak og feminisme.

Saken fortsetter under bildet. 

En plansje fra Kvinnenettverkets opprinnelige trykkeri «Sfinxa – Lesbisk trykk».

Initiativet til prosjektet kom i utgangspunktet som en reaksjon på det Gjevjon erfarte av strømninger i samfunnet rundt henne:

– Legalisering av surrogati – romantisering omkring prostitusjon – i det hele tatt en oppblomstring av dette for meg uforståelige og primitive behovet for økt tilgang til andres kropper, og da særlig kvinners og jenters kropper. For meg er denne boka en bibel: Vi trenger alle forbilder. Og vi trenger kunnskap om hvorfor kvinnekampen har vokst fram, blitt argumentert for, motarbeidet og fått gjennomslag, sier Gjevjon.

– Da jeg ble kjent med historien fra de mange feministiske aktivistene, da var det sånn at himmelen åpna seg litt for meg. De var jo også med på å forandre Norge i en spennende brytningstid. Denne boka tar tilbake historien om kvinnesak og feminisme som noe positivt, og ikke minst kreativt.

Les bokanmeldelsen av Åsa Linderborgs «Året med tretten måneder»: Ingen eier Åsa (+)

Hyrdebrev og rettssak

– I dag har vi voksne laget et samfunn der mange jenter og unge kvinner ikke finner plass til seg selv. De sliter psykisk og det er ikke rart, mener Gjevjon.

– Vi trenger kvinner som utfordrer det bestående og møter forkvaklet kvinnesyn med frekkhet, humor og troen på at selvfølgelig kan vi forandre verden, det er en holdning som må overføres fra voksne kvinner til yngre kvinner. Kvinnene i kvinnebevegelsen gikk ikke med lua i hånden, men tok en selvfølgelig plass.

Saken fortsetter under bildet.

Den første norske abortplakaten, laget av Inge Ås i 1973.

Å ta plass var noe Ås og et par andre aksjonister gjorde under en aksjon i Ullern kirke 4. juni, 1978.

– Da biskopene skrev hyrdebrev for å hindre abortloven å gå gjennom, som de leste opp i alle kirker samme søndag, hadde vi valgt å gå til aksjon i Ullern kirke, forteller hun.

Den høyeste preses skulle nemlig lese hyrdebrevet der. Ås og flere aktivister hadde kledd seg ut slik at de ikke så «ikke-kirkelige» ut, gikk opp på galleriet, klare til å slippe ned bannerne.

– Men så skjønte vi at det var 75-årsjubileum for Ullern kirke den dagen. Kongen kom inn, og NRK var til stede. Da presten begynte å lese fra hyrdebrevet, så vi på hverandre: «Skal vi gjennomføre dette nå?». Da sa alle unisont «selvfølgelig». Vi rullet ned bannerne og blåste i fløyter. Da raste noen av disse fromme kirketjenerne opp, tok kvelertak på noen, kasta oss nedover steintrappene, og tilkalte politi. Så ble vi satt på glattcelle.

Saken fortsetter under bildet. 

Et hyrdebrev fra landets biskoper til menighetene, mot lov om selvbestemt abort, ble lest opp av biskop Andreas Aarflot fra landets biskoper på prekestolen. Kirken ville øke sin innsats for å verne om det ufødte liv etter at loven om selvbestemt abort ble vedtatt. Dette demonstrerte kvinnegruppa imot i Ullern kirke 4. juni 1978. Foto: Henrik Laurvik/NTB

Da det senere ble rettssak, var argumentet fra kvinneaktivistene at det var presten selv som avbrøt sin egen gudstjeneste ved å lese opp hyrdebrevet i et forsøk på å gjøre kirken om til et politisk sted, og at kvinneaktivistenes aksjon var en reaksjon på dette. Skuespilleren og aktivisten Kjersti Fjeldstad, og kjæresten til Ås, skal ha bemerket at hun var både døpt og arrestert i samme kirke.

Les også: Laget serie om egne voldtektserfaringer

– Holdt på å kaste opp

Abortkampen er en av flere saker Ås har kjempet for, og som hun har skrevet om i boka fra sine 15 år som «yrkesdemonstrant». På 70-tallet minnes hun at det skjedde så mange aktiviteter i løpet av en uke, at de holdt på fra morgenen til langt på natt.

– Det var en døgnet rundt-innsats for mange av oss. Og på natta hadde vi gjerne en vaskejobb som vi enten utførte etter et seint møte, eller før vi skulle på verkstedet på Sfinxa morgenen igjen. Jeg husker at jeg jevnlig var så trøtt at jeg ble kvalm, og holdt på å kaste opp. Jeg gikk rundt og svima på vaskejobben.

Kvinnehuset var et aktivitetshus, og ikke et organisasjonshus, der folk møtte hverandre på tvers av bakgrunn og politiske meninger og bakgrunn. Kvinnegrupper som ble ansett som partiorgan ble ikke regnet som en del av den frie feministiske kvinnebevegelsen. De kunne komme på Kvinnehuset som seg selv, men ikke som grupper hvis de var knytta til politiske partier, forteller Ås.

– Det gjorde at det oppsto et søsterskap der vi kunne diskutere og krangle og være politisk uenige. Kvinner i politikken greide å samarbeide på tvers av politiske partier. Noen politiske kategorier faller fra hverandre om du ser noe fra et rent kvinnelig synspunkt, gjennom det felles opplevde som kvinne. Vi tok også opprøret på hjemmebane på alvor, fordi kvinner faktisk var undertrykt på hjemmebane.

Les også: De lagde teaterstykket som rystet staten: – Jeg fikk panikkangst (+)

Viktig møtested

Ås mener de fysiske møterommene gir større takhøyde for ytringsfriheten, langt mer enn det internett og sosiale medier gjør i dag:

– I vårt internettsamfunn, tror jeg vi har glemt hvor viktig det er med egne fysiske rom. Det er i møtene over en øl eller en kaffe at livene kommer inn i politikken. Politikk er jo ikke bare ord. Det har vært viktig for oss å si at kvinnepolitikk er kvinners levde liv. Kvinnesak er å se kjønnsperspektivet i alle saker fra kvinners posisjon.

Men det å skape egne kvinnelige fellesskap, frie fra menn, kan være problematisk. Det kan Gjevjon skrive under på:

– Man merker det ikke før man forsøker å lage organisasjoner eller møteplasser som kun skal være for kvinner, hvor mye menn vil trenge seg på og sette spørsmålstegn ved hvorfor ikke de kan få være med. Hvorfor kan ikke kvinner bare være i fred uten at menn skal prøve å komme inn? Menn har massevis av egne samlinger der kvinner ikke får adgang.

– Hvorfor er det et problem og ikke en ressurs å inkludere feministiske menn som kjemper samme sak i kvinnesamlinger?

– Menn må gjerne støtte kvinnesak, men man kan jo like gjerne snu på spørsmålet: Hvorfor er det sånn at en del reagerer så voldsomt når kvinner finner sammen som på kvinnehuset? Vi kan forandre verden om vi bare finner sammen.