Kvelertak-konsert på livestream: Et etterlengta virtuelt spytt i trynet

5

Kvelertak

Live fra Artilleriverkstedet, Horten

Livestrømming på vierlive.no

«Dette er sjukt kult. Jeg mener, jeg trenger ikke stage-dive. Det eneste dårlige er at jeg ikke kan spytte på folk. Det er ingen her å spytte på.» sier Ivar Nikolaisen - riktignok på engelsk. Store deler av Kvelertaks store verdensturne med ny vokalist og trommis på plass måtte avlyses. Så også Rockefeller-gigen 25.mars. De endte opp med å spille i Artilleriverkstedet på den nye digital-festivalen Vi er live i stedet. Men det er et heidundrandes opplegg som spytter oss i trynet fra start med «Rogaland», før «Necrosoft» og «Bruane brenn». Hardcore-festen er i gang for faen.

Les også: Kvelertak holder nettkonsert

Det er selvsagt klare ulemper et strømmeformat gir en liveopplevelse - som nærheten og umiddelbarheten, stemningen, lukta - alt som kommer av det å dele en opplevelse rent fysisk i tid og rom. Samtidig, vil du kjenne den lukta av piss nær baren ved dassen på Rockefeller? Jeg vil også tro dette er en betraktelig bedre sikt og lydopplevelse for samtlige oppmøtte. Det hele er en svært forseggjort og tight flerkamera-sending. En som sverger til høy kvalitet i både bilde og lyd, med god flyt i bildemiks, behagelig veksling mellom totale, halvnære bilder, og en del som kommer veldig nært på, ja vi kommer helt oppi svettesveisen Nikolaisen, og endelig litt trommis-bilder av Håvard Takle Ohr (El Cuero og Oslo Ess). Den energiske kameraføringa, klippen og flyten, speiler pulsen i bandet og energien i låtene, uten at det på noen som helst måte er slitsomt á la «VG-lista Topp 20»-format. Snarere er det forførerisk. Det tekniske arbeidet er eksemplarisk, men ikke minst bidrar location, art direction og lyddesign til å skape en helhetlig stemning som står i stil til Kvelertaks estetikk og attitude.

Les også: Anmeldelse Kvelertak: «Splid»: En dans med apokalypsen

Bildeskarphet og fokus er til å sikle av, streamen er uten hakk - og viktigst: Lyden er helt rå. På riff-introen til «1985» kommer gåsehuden for fullt, jeg suges umiddelbart inn i Artilleriverkstedet - sammen med en rekke andre mennesker som i chatten kan opplyse at de befinner seg i Cardiff, Tottenham, Bremen, Trondheim, Glasgow - og andre koronafiserte land som USA, Kina, Italia. Hvem veit hvem som ikke ser på. Det er noe kraftfull i bare denne vissheten om hvor mange vi er som ser på alene, her og nå. Sammen. Og det er liten tvil om at stemninga blant de fremmøtte er høy, i hvert fall i chaten, som blir som et ekstra underholdningselement (kommentarerer av typen «Eg spytta øl på samboeren... Nå må eg såva på terrassen» og «Dama har mensen, blodtørst»). All den tid mange av oss har klikka over litt for mye oversosialisering på konsert, så er det nå første gang det oppleves som heller positivt med prating under konsert (!) Noe for arrangører å tenke litt over.

Les også: Norsk musikk er på et skyhøyt nivå. Sjekk hvem vi har gitt toppkarakterer i 2020

Men denne opplevelsen er ingenting uten et band som klemmer dritten ut av alt de har. Det kan selvsagt punktere stemninga og selvtilliten at man som liveartist er frarøvet injiseringa av adrenalin som kommer med et dedikert og jublende publikum. Fra før har Nikolaisen fortalt rockemagasinet Kerrang! at han egentlig ikke føler han trenger lage musikk. Han er tross alt best på attitude og å synge jævlig fett. At Nikolaisen er som født for jobben, og kan å briljere med et par herlige tørre karameller, samtidig som han glir godt inn i den nye band-dynamikken, har undertegnede vært spent på å se siden annonseringa om vokalistbytte kom. Dette er jo første gang mange ser Kvelertak live etter «Splid»-slippet i februar, og med både ny trommis og vokalist, etter at store deler av turneen ble avlyst. Det er også første gang de står så langt fra hverandre, av hensyn til FHIs korona-anbefalinger, men det merkes ikke. Her er det full neve og kjeve i et sett som lever og leverer høy kvalitet i alle ledd - foruten ekstranummeret der det ble shutdown under det som antakelig var avslutningen: «Kvelertak».

Les også: Plateanmeldelse: The Strokes - «The New Abnormal»

Midtveis hengir samtlige strengemenn seg til en herlig jamme-selskapsrunde, fanget opp av et løpende og observerende kamera. Det er nå jeg tenker at den som hadde vært litt raskere med å utvikle VR-brille-opplevelser nå hadde vært jævlig rik. Hva mer kan jeg be om når live-leveringa bruser energi og sjel på en sånn måte at det formelig kommer gjennom den lille macbook air-skjermen min med der tilhørende råtne høyttalere, og gir meg den ultimate svartmesse?