Kristian Kristensen tenner lyset igjen

5

Kristian Kristensen

«Kor vi ende»

Warner

Kristian Kristensen, det er da et ualminnelig alminnelig navn til popstjerne å være? Kristensen har heller ikke vært en artist som har ropt om oppmerksomhet, men han har de siste årene sakte, men sikkert blitt en høyt aktet mann i norsk popliv. Stort nok til å fylle de største klubbscenene om og om igjen, og for lengst klar for sitt første hele album.

Les også: Gruppa som ble sensurert av plateselskap og VG

Jeg hørte først om Kristian Kristensen da den alltid entusiastiske Christer Falck stoppet meg på gata og spilte noen låter fra en nordlending han hadde hørt på internettet. Da hadde sangeren allerede vært med i «The Voice» på TV, men sånt blir jo ikke alltid lagt merke til blant musikkinteresserte. I 2015 vant Kristensen Uhørtfinalen i P3, der han slo både Silja Sol og Sløtface. Samme år var han et av de heteste nye navnene på Bylarm, med Sondre Justad som en nærliggende rival siden de kommer fra nærliggende områder på norgeskartet. Justad riktignok med en litt mer utagerende holdning enn de mer dvelende stemningene i sangene til Kristensen.

På disse årene har Sondre Justad for lengst gitt ut to album. Først nå kommer Kristiansen etter med sin albumdebut. Nå tilhører han heldigvis ikke dette sjiktet med artister som er i overkant opptatt av strategisk lansering, på bekostning av å lage ny musikk. Det har kommet en lang rekke låter i løpet av disse fire årene, singler og EPer, nok til å fylle minst ett album, men det er først her en ny samling låter samles i en større enhet. I nesten en time attpåtil. Det er ikke tatt lett på oppgaven, heller ikke ved å fylle opp med låter som er velkjente fra før.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Det første man legger merke til med Kristian Kristensen er stemmen, slik den sto fram i gjennombruddslåten «Lyset». Den kan nå de store høydene, tilsynelatende helt uanstrengt, og vil sette en spiss på det meste av materiale han prøver seg på. Tekstmessig er sangene personlige ransakelser og kjærlighetsviser av den gamle skolen, men de pakkes inn i store lydbilder, men også med plass til å synge alene med gitaren i ekstra følsomme partier. Albumet er produsert av Eivind Helgerød, som også har stått bak de to utgivelsene til Emilie Nicolas. «Kor vi ende» er en sånn state of the art-produksjon, i tittelsangen får den store stemmen et ekstra manipulert lag, men som ikke skjemmer ut helhetsinntrykket, som til slutt blir et hav av vellyd.

Les også: Karpe på Rockefeller – se bildene fra konserten

Blant musikerne på albumet er David Wallumrød, Nikolai Hængsle Eilertsen, Hans Hulbækmo og Erland Dahlen. Dette er et standardlag i studioproduksjon som bidrar til et strøkent lydbilde som glir godt sammen med stemmen til Kristensen. I harmonilaget til Kristensen finner vi både Gabrielle og Emilie Nicolas. Her er Gjermund Larsen på fele, der er Bernhoft på gitar, det er som oftest veldig mye som foregår i lydbildet. Albumet er kanskje litt for langt for sitt eget beste, der har av og til litt for mye lyd, men Kristian Kristiansen har laget et helstøpt album som det står respekt av.