Sting.

Krig, krise og nytt Sting-album

Sting spiller rock igjen. Det var ikke egentlig nødvendig.

 

3

Sting

«57th and 9th»

Interscope/Universal

Sting hadde egentlig sagt opp jobben som rockestjerne, men her er han tilbake med et album som nesten høres ut som det kunne vært The Police på farten igjen, bare med Dominic Miller på gitar og Vinnie Colaiuta på trommer. Med sanger som tar over der de slapp på sine to siste album på 80-tallet, da de begynte å innse at nok var nok.

Allerede tittelen på åpningslåten «Can’t Stop Loving You» høres ut som den er laget for å minne oss om «Can’t Stand Losing You». Sting gjør ikke mye for å heve seg over fortida. Sangene er velmente, men forutsigbare. Lyden til produsenten Martin Kierszenbaum er i overkant delikat. Selv om Sting gjentatte ganger forsøker å si noe viktig skal det godt gjøres at noen hører godt etter. «Inshallah» handler om flyktningkrisen, «One Fine Day» om klimakrisen og «Pretty Young Soldiers» om evige militære kriser, men Sting er flinkest i folkesangen i «Heading South On The Great North Road».

Les flere musikkanmeldelser på Dagsavisen.nos musikkseksjon Nye Takter

«50.000» begynner som en trist refleksjon over dyrkelsen av popkulturens mange døde, før han fortsetter å legge ut om sitt eget forhold til massenes nesegruse beundring: «How well I remember the stadiums we played/And the lights sweeping across a sea of 50,000 souls we’d face/A serious drug that you could never kick/Or one that you couldn’t imagine you’d ever replace». Det høres ut som en advarsel, samtidig som det virker som han virkelig ønsker seg tilbake dit.