Kommunikasjon ut av kaos

– Du har en stemme som treffer midt i magen. Det er ikke mange vokalister som gjør det. Det har nok å gjøre med hva du har vært gjennom, sier Bugge Wesseltoft til Harald Tusberg Jr.

– Det er fordi jeg tror på det jeg synger, legger Tusberg til.

Albumet «Communichaos» er en bemerkelsesverdig åpenbaring med sine inntrengende sanger, åpenhjertige tekster, fengende melodier, og utsøkte spill i alle ledd. Udefinerbar stilmessig (som aktørene skal komme tilbake til), men likevel stilsikkert framført på sitt helt egne vis.

Les også: Friflytende musikalsk sprengstoff fra The Big Yes! (DA+)

Imponerende musikk

I mange år satt Harald Tusberg Jr. på sitt faste hjørne utenfor Spaceworld i Storgata og solgte plater til forbipasserende. Her traff vi ham i 2007, da han fortalte oss om sin spesielle forretningsmodell.

– Jeg solgte plater som jeg hadde spilt inn dagen i forveien. Alt var ikke like forseggjort, men jeg tjente 2.000 kroner om dagen, som jeg slapp å stjele, sier han nå.

En av dem som kom forbi og ble nysgjerrig var Bugge Wesseltoft.

– Jeg syntes musikken var imponerende, sier Wesseltoft, som tenkte at «den mannen må jeg snakke med». Det sto et telefonnummer på platene, så han tok og ringte. Tusberg sier at han avstandsvisste hvem Bugge Wesseltoft var, som en av de mest sentrale musikerne i norsk jazz i 25 år.

De begynte å møtes for å spille sammen, en gang i måneden, og lagde en ny låt hver gang. Eter fire år bestemte de seg for å gi ut noen av dem, siden de allerede hadde brukt litt tid på dette. De fikk kontakt, og etter hvert kontrakt med S2, plateselskapet til Terje Engen, en av de store bransjeveteranene i Norge, som nesten ikke gir ut nye plater lenger, men bestemte seg for at dette ville han ha.

Harald Tusberg i Ping Pops storhetstid, med Roger Stoa på bass, da som nå. FOTO: STEINAR BUHOLM

Sjokkerende bra

Historien til Harald Tusberg Jr. er mildt sagt spesiell. Sønnen til en av fortidas største norske TV-underholdere dukket opp i musikklivet i Oslo midt på 80-tallet, og ble regnet som en av byens mest lovende artister.

På 80-tallet spilte Tusberg i gruppene Rustam Hayat og Ping Pop. «Denne singelen er rett og slett sjokkerende bra», sto det i Nye Takter om Ping Pops debutsingel «Leroy»/ «Goldie» i 1985. Én sang til et ufødt barn, den andre til ei narkoman jente. Nye Takter kåret den til den 11. beste singelen i 1985, på plassen bak «Russians» med Sting, men foran «Take On Me» med a-ha.

Ping Pop fikk Jean Jacques Burnel fra den populære engelske gruppa The Stranglers til å produsere debutalbumet året etterpå. Og de startet plateselskapet Medicine Records, som ga ut en rekke plater med andre artister. Blant andre Knust Knekt, Spacelings, og ikke minst det første albumet til Backstreet Girls.

Les også: Disse jazzdebutantene bør du merke deg (DA+)

Gikk i sikksakk

«Jeg mener folk stresser så fært her i verden. Gjør du ikke det og det så er du dust og arbeidssky og ute og alt, hvis du ikke står opp klokka åtte om morran og går på jobb ... Jeg er en indianer, jeg kan ikke klare det. Men jeg prøver», sa Harald Tusberg Jr. i et intervju med Nye Takter i 1984.

Han legger fortsatt ikke skjul på at han har levd et fritt liv. Men rusproblemene tok overhånd i mange år.

– Livet mitt har gått litt i sikksakk, sier Tusberg, men vil ikke at en tilbakelagt fortid skal få for mye av oppmerksomheten nå. – Jeg har hatt venner som har fått meg til å tro på greia igjen, sier han, som fikk fornyet oppmerksomhet da Christer Falck hentet ham inn for å synge «Hokus Pokus» på hyllestalbumet til Raga Rockers i 2015.

Bygger bruer

Om samarbeidet med Bugge Wesseltoft sier han: – Det ble viktig å bygge bruer mellom stilartene. Jazz og rock, progressivt og elektronika. Og introdusere psykedelia, som kan gi store opplevelser – men som også kan være farlig hvis man går for sterkt inn i det, sier Tusberg.

«Communichaos» heter plata, som kanskje signaliserer like deler kommunikasjon og kaos.

– Å lage ei plate er kaos. Å få det til å låte disiplinert er en utfordring, sier Tusberg, som sier han har ei bok full av navn som han ikke kan spille med.

Et morsomt trekk med «Communichaos» er at Tusberg har hentet fram en rekke navn som først gjorde seg gjeldende samtidig med at han selv slo seg opp og fram på 80-tallet. Han har med seg Roger Stoa helt fra årene med Ping Pop på bass, Charles Mena (2NH) på trommer, og ikke minst Ronnie le Tekrø (TNT) på gitar. Koringene besørges av Helle Stensbak, som gjorde sånt for DumDum Boys og Jokke & Valentinerne den gangen. Og så er det et godt gjenhør med jazzsaksofonisten Gisle Johansen, kjent fra grupper som Jazzmob og Atomic-forløperen Element, som har en spesielt fin solo i «Humble Bee».

– Musikerne er håndplukkede. Vi vet hva de kan. Det kuleste med dette er at jeg slipper å lære Bugge hva han skal spille, ler Harald Tusberg Jr.