Nye takter

Klassisk faenskap

Mayhem tar to skritt fram og ett tilbake på sitt nye album «Daemon», og befinner seg akkurat der de skal være.

Dagsavisen anmelder

5

Mayhem

«Daemon»

Century Media

Mayhem har aldri forhastet seg, snarere har dette mest klassiske av alle norske svartmetallband en indre dynamikk som krever sine egne tidsrammer. Denne dynamikken, rufsete, destruktiv og kranglevoren, har de kanskje nå skjønt at kan brukes til noe positivt, om det ordet i det hele tatt kan ytres i Mayhem-sammenheng. I stedet for å bjeffe fra hver sin tue skal bandmedlemmene denne gangen ifølge gitarist Teloch ha kastet alle ideer i en felles gryte og rørt rundt. Et heksebrygg kunne knapt smakt bedre.

Les også: Se bildene fra den tre dager lange musikkfesten på Tons of Rock

Om den anarkistiske framgangsmåten er riktig er det bare dem selv som vet, men utad står det i hvert fall klart at de har kommet opp med et bokstavelig talt demonisk resultat. Fra albumet åpner med «The Dying False King», en låt som dratt opp fra en svart pøl av kreativ energi, er det klart at vi står foran en slags gjenfødelse i kjølvannet av en dekonstruksjon som har rot i en samstemthet i den innerste kjernen som bandet har manglet gjennom store deler av sin nyere historie. Man skal 15 år tilbake i tid minst for å finne noe tilsvarende, og kanskje enda lenger enn det.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Mode Steinkjer

Les også: Han fant opp norsk black metal da han startet Mayhem

Den greske definisjonen av ordet er mangefasettert, men uansett utgangspunkt er «Daemon» pur faenskap fra verdens mest myteomspunne band, et album som i langt større grad enn forgjengeren «Esoteric Warfare» plasserer dem i nåtiden uten at kraften de trekker med seg fra fortida mistes av syne. Det har med de ambisiøse, kontante komposisjonene å gjøre. Det har med den hengivne produksjonen til Tore «Necromorbus» Stjerna og med en musikalsk variasjon som særlig lar Jørn «Necrobutcher» Stubberuds framskutte bass være en hoggende melodisk drivkraft i maskineriet. «Falsified And Hated» er for eksempel en svir av en låt som i sine verste øyeblikk fenger som ville helvete, mens Hellhammer slår som en taifun på «Worthless Abominations Destroyed».

Les også: Brannen som startet i Helvete: – Folk kommer hit fra hele verden

En ting er tempo, men Mayhem er også bunnsolid håndverk og i motsetning til det isende og sementerende utgangspunktet også noe man i dag kan definere som «følelser». Attilas vokal er en åpenbaring av nyanser i tråd med den musikalske oppbygningen. Dette har man kunne ane i konsertsammenheng, men studiomuligheten yter endelig vokalen full rettferdighet. Samtidig er tyngden og råskapen umiskjennelig forankret i bandets kompromissløse utgangspunkt, noe de også så vidt lefler med enten det er den helt tidlige påvirkningen fra punken eller atmosfæren som skapte «De Mysteriis Dom Sathanas». Men la det være sagt først som sist, selv om de har framført albumet live i årrekke, kommer Mayhem aldri til å lage et nytt «De Mysteriis Dom Sathanas» (1994), uansett hvor mye fansen måtte trygle og be. «Daemon» er på ingen måte et forsøk på å nærme seg det heller, annet enn at bandet åpenbart forvalter sin musikalske arv med omhu for opprinnelsen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Jørn Stubberud. Foto: Mode Steinkjer

Les også: – Ingenting var enkelt med denne filmen

Likevel og uten ironi sørger de selv for at vi ikke kommer unna mytebyggingen. Mayhem er og blir sin egen verste nemesis i den forstand at fortidens onde gjerninger alltid overskygger nåtiden hva nå de enn forsøker å bringe til torgs, i dette tilfellet sitt første studioalbum på fem år. Bandets historie, selv om man skreller bort alle mytene, er kimen til hvorfor norsk svartmetall er kjent og beryktet verden over. Dette har i utgangspunktet lite med hvordan man skal lese «Daemon» inn Mayhem-krøniken, men i sammenhengen kan man jo lure på hvor bevisst det er at Jørn Stubberud i internasjonale medier forut for «Daemon»-slippet har kommet med kommentarer rundt Varg Vikernes’ drap på Øystein Aarseth i 1993 som ikke akkurat virker dempende på omverdenens oppfattelse av bandet. Musikalsk er dette er et album som tross enkelte referanser tilsynelatende snakker for seg selv, uten fortidens hviskninger og rop.

Les også: Det aller mørkeste

Dette nevnes fordi gitaristene og «nykommerne» i Mayhem, Morten «Teloch» Iversen og Charles «Ghul» Hedger, står bak det meste av musikken, og særlig Telochs bidrag til «Daemon» er betydelig, men nå med en friere og mindre «kompositorisk» egenart enn den han viste på «Esoteric Warfare». Komposisjonene preges av en distanse til forventningene om hva Mayhem skal være, og av en vilje til å knuse det bestående og skape en vei videre for et band som akkurat nå, 35 år etter starten, definitivt befinner seg ved et veiskille. «Daemon» er albumet som kunne blitt en videreføring av en eksistens, snarere enn en den destillasjonen av unødvendig slagg som det i virkeligheten er blitt. Et renskårent og dedikert ønske om å være et nav en ondskapens akse som uansett ståsted er en musikalsk kraftprestasjon.