Klare for hysteriet

Lørdag avslutter Def Leppard Tons of Rock-festivalen. For 30 år siden var de verdens største band.

Def Leppard var en del av New Wave Of British Heavy Metal på begynnelsen av 80-tallet, der en rekke tungrockgrupper slo tilbake i etterdønningene av punkrocken. Til å begynne med ble bevegelsen sett på som en kuriositet, men etter hvert en dominerende maktfaktor i britisk rock, der Def Leppard og Iron Maiden begynte å gjøre seg stadig mer gjeldende utover på 80-tallet.

Def Leppards slo igjennom med albumet «Pyromania» i 1983. Det er her gruppa finner veien bort fra den rendyrkede metallen, og kommer med en storslått, skinnende popversjon av sjangeren. Produsert av Robert John «Mutt» Lange, som allerede hadde stått bak noen av AC/DCs mest definerende utgivelser. De begynte fort å spille inn en oppfølger. Prosessen ble forsinket da trommeslageren Rick Allen mistet den ene armen i en bilulykke. – I stedet for å bruke den venstre armen måtte jeg bruke et annet lem. Jeg byttet ut armen med en fot. Nå blir det mer og mer naturlig, fortalte han oss senere, som den enkleste ting av verden. Det var virkelig en av rockehistoriens store bragder.

Oppfølgeren ble omsider ferdig i 1987. Unnskyld ordbruken, men «Hysteria» skapte en nærmest hysterisk reaksjon. I USA solgte den 12 ganger til platina, det vil si 12 millioner eksemplar. Den gikk til topps på salgslister i land fra Norge til Storbritannia, og utløste sju hitsingler. Dette er sånne tall som Michael Jackson hadde gjort oss vant med, men aldri et rockeband. Albumet hadde over en time musikk presset inn på to vinylsider, noe som la en liten demper på trykket i lyden, men det brydde få seg om. Dette var både valuta og lyd for pengene.

Def Leppard var det mest solgte bandet i verden, men fortsatt ikke det mest kjente. Da de kom til Norge i 1988 spilte de i Skedsmohallen. «Gruppa er like samspilte som en tropp luftakrobater uten sikkerhetsnett», skrev Nye Takters tydelig imponerte anmelder Arne Svingen. Vi går ut fra at de overnattet i Oslo, men det var ingen tegn til oppstuss i bybildet. Fire år etter fortalte Joe Elliott hvordan de bevarte sin sunne fornuft. – Vi har klart oss uten livvakter. Jeg kan gå nedover gata her uten at noen bryr seg. Vi finner aldri på noe rart. Jeg heter Joe Elliott. Det er altfor vanlig. Vi er helt vanlige arbeiderklassegutter, uten andre pretensjoner enn å være et godt rockeband. Vi har fortsatt ståplass på fotballkampene, og går på puben etterpå. Jeg velger alltid den billigste boksen med bønner. Jeg hater å sløse med penger. Det du har lært på 20 år forsvinner ikke så lett, hevdet han.

Til tross for at de vant hele verden var Def Leppard kulturelt så erkeengelske som de kunne bli. Dette kom også fram under dette møtet med Joe Elliott i 1992, tilbake etter fem år med albumet «Adrenalize», og flere uheldige omstendigheter. De hadde nylig mistet gitaristen Steve Clark i en altfor alminnelig tragisk rock’n’roll-død. Det gikk rykter om at Ronni Le Tekrø var tilbudt den ledige jobben, men Elliott avviste dette. Ikke fordi Tekrø ikke var god nok gitarist, eller sikkert var en hyggelig fyr – men han var ikke britisk! «Adrenalize» huskes ellers som et lite antiklimaks. Men den gikk rett til topps på salgslistene i USA, der den holdt det doble slippet av Bruce Springsteens «Better Days» og «Lucky Town» unna toppen.

«Hysteria» var rett og slett en sånn monstersuksess som aldri kommer igjen. Mens AC/DC, Iron Maiden og Metallica fortsatte å være stadionattraksjoner ble Def Leppard etter hvert bare et alminnelig godt kjent rockeband igjen. Kanskje fordi de ikke oppfylte kravene til rendyrket metall. – Du skal vite at vi er like sterkt inspirert av T. Rex, Slade, Sweet, David Bowie og Mick Ronson, som av Led Zeppelin og Deep Purple. Når du er ung er hjernen som en svamp. Alt du hører av musikk blir sugd opp, fortalte Joe Elliott. Dette gikk det godt an å høre i sangene til Def Leppard, som fenget på en tiltalende måte som ikke var vanlig i den alminnelige heavyrocken.