POP
Paul McCartney nærmer seg fort 70-årsdagen sin, og går i barndommen mens han venter. Med sanger fra tida før han oppdaget rocken. Dette er slagermusikken fra gamle dager, skrevet og først framført på 20-, 30- og 40-tallet, og lært gjennom foreldregenerasjonen. Som om langt hår og «She Loves You» aldri hadde hendt. Så veldig overraskende er det ikke. Ringo Starr gjorde jo dette med «Sentimental Journey» allerede i 1970. McCartney bekrefter sitt rykte som en uforbederlig romantiker, med sanger som helt opplagt ligger ham nært på hjertet. «Kisses On The Bottom» høres nesten litt dristig ut som albumtittel fra denne kanten, men det er altså ei linje fra åpningslåten, gode, gamle «I’m Gonna Sit Right Down And Write Myself A Letter», om en måte å signere kjærlighetsbrevet på.
I den gamle Beatles-parodien «The Rutles» kom det fram at The Beatles aldri hadde påstått at de var «bigger than God», bare «bigger than Rod», helt tilforlatelig ettersom Rod Stewart ikke ville bli kjent på mange år ennå. En vanlig referanse rundt nyheten om denne plata har vært Rod Stewart, og hans uendelig lange rekke album i serien «The Great American Songbook». Med disse solgte han flere plater enn han noen gang gjorde som ordentlig rockestjerne på 70-tallet. Men Stewarts plater var industrielt framstilt, en studie i vellykket markedsføring - og litt bedre en sitt rykte, det skal også sies. Blir Paul McCartney «bigger than Rod» nå? Han har i alle fall gjort dette for moro skyld. Uten store fakter. Men albumet er profesjonelt utført, produsert av Tommy LiPuma, med spisskompetanse i sofistikert blankpolering. Og framført med Diana Krall og bandet hennes, som har perfeksjonert den gamle amerikanske sangkunsten best i moderne tid. Vi har vent oss til at disse sangene blir sunget om og om igjen, av hvem som helst med tilgang til en mikrofon. Slik er det en attraksjon i seg selv å høre dem med den husvarme stemmen til Paul McCartney. Dette er rendyrket peiskos. Det snodige er at mens Paul fortsatt kan skrike ut gamle rockelåter på konsert, høres stemmen forbausende reservert ut i de lavmælte sangene her.
Paul McCartney har skrevet to nye sanger selv for anledningen. Det sier litt om hans utsøkte melodiske sans at «My Valentine» lett kunne passert som en gammel standardlåt, hans egen «My Funny Valentine». Komplett med Eric Clapton på gitar. «Only In Our Hearts» er nesten like utsøkt. 30 år etter «Ebony and Ivory» er den også et nytt samarbeid med Stevie Wonder. Som riktignok bare spiller munnspill her, mens McCartney lengter etter å la kjærligheten skylle over hele hans «body and soul». Han har fortsatt ikke fått nok av «silly love songs», og får dem fortsatt til å høres ut som det viktigste i hele verden.
Slippes fredag. Strømmes på npr. org nå.