King Kendrick drepte det igjen

Kendrick Lamar ville ta det til et nytt nivå på Øya. Han fikk det som han ville.

Nye takter

Kendrick Lamar
Amfiet torsdag, 9 august
Øyafestivalen

Terningkast: 5

«Det er på tide vi tar denne dritten til et nytt nivå. Enig?» Det er Kendrick Lamar som spør, og etter litt frem og tilbake, tenkte jeg at jeg skulle være kjip og oversette hans introduksjon av «Big Shot», før en take på Travis Scotts «Ghoosebumps». Lille-store K.Dot er tilbake i Norge igjen. Denne gang på Øyas hovedscene Amfiet. Denne gang med en Pulitzer under armen. Og på backdropen; «Pulitzer Kendrick».

Det tok liksom fire album før han som historiens første rapper ble anerkjent for sitt talent med den høythengende prisen. Og som ganske mange for lengst har poengtert, er det heller merkelig at «Damn.» skulle bli det albumet som ble utropt av en elite som egentlig ikke bryr seg om rap først nå anerkjenner hans kunst. For genierklært har han blitt for lengst. Det argumenteres også for at han heller burde fått en Pulitzer i skjønnlitteratur, for sin unike fortellerteknikk. I måten handling skildres i enkeltlåter, og så i samspill med hverandre. Som på «Good kid, m.A.A.d City» som fremstår som en oppvekstskildring med cinematiske kvaliteter. Men det er så mye mer ved Lamar som gjør ham særegen. Som det er at han bryter med etablerte rap-normer. At han behersker jazz, soul og blues, smelter det sammen med sine komplekse tekster. De fleste er samstemte om at han er en av vår tids viktigste stemmer, en som representerer denne generasjonens mange sinnsstemninger og tanker om samtiden.

Andre peker på hans evne til å tenke kompleksitet og helhet, veksler mellom kronologi og løsere form når han lager konseptuelle album. Setter låter opp mot hverandre. Stolthet og ydmykhet side om side. Men også ambivalens. Kendrick er kanskje en navigatør, men aldri med en eksplisitt moralsk fasit eller stemme som forsøker å prakke ideer på deg som en misjonær. Som Public Enemys Chuck D har sagt det, fungerer han heller som en GPS «in this current Hour of Chaos».

Les også: Kendricks inferno

Lage sin egen dramaturgi gjør han også i kveld. Introdusert av et smell. Et som bare drepte hørselen min. Jeg tror det var en feil, selv om jeg har valgt å stille meg nokså langt frem. Så smeller han til igjen, med «DNA», før han erklærer sin villighet til å «die for this shit» med «Element.»  Adrenalinet pumpes opp ytterligere, med «King Kunta». Men det er først når han tar det «all the way back» til debutalbumet med «Swimming Pools» først ut, og jeg får en øl i ryggen – det kunne forresten ikke vært noe bedre tidspunkt å få den ølen i ryggen på – at konserten tas til det neste nivået som Kendrick ville ta det.

Eller nei. Et nytt nivå skal vi til, og høyere allsang med «Backseat Freestyle». Og samtlige oppmøtte ber for at pikken deres skal bli like høy som Eiffeltårnet, så vi alle mann alle kan fucke verden. Likevel er det som vi når enda et platå med «Money Trees», og vi kan egentlig omdøpe hele opplegget herved til «Allsang på Amfiet».  

Adrenalinet begynner å ta en ny oppadgående kurve når «m.A.A.d. city» enda litt senere får publikumshavet til å hoderunke. Jeg lurer forresten på om Erna Solberg også gjør dette, da jeg får opplyst at hun er her blant publikum. Jeg lurer også litt på hva hovedpersonen selv tenker om at dette så veldig hvite publikummet, i denne konstruerte lufttønna sier N-ordet. Et ord han selv har uttalt at han ikke vil at ikke-svarte skal si. Og her er typ nitti prosent hvite.

Les også: Stor test av spisestedene på Øyafestivalen 2018: Dette er den beste maten på Øya

Men ingenting dreper hans vibe enn så lenge. Kendrick innehar en herlig ro og tilstedeværelse, midt i alt dette ståheiet som omkranser ham – som vanlig kunne jeg nesten si, for de som har sett ham et par ganger i Oslo nå. Han veksler mellom å kanalisere energien sin der den skal, og å fremstå som en eller annen Jesus – noe han også gjør på et tidspunkt, rent visuelt på video-backdropen, til samplinga av Boris Gardiners «Every N***** is a Star»-introen til «Wesley’s Theory». Før han bare går rett over i å drepe det med «Humble.».
Det går opp for meg at med få unntak, er det bare topper i kveld. En perfekt kuratert Kendrick Lamar-setliste for en festival som denne. «Alright.» nører opp i publikumshavet som hopper i takt og utakt. Og med et samtidig slag i trynet, kjenner jeg nå at også jeg har nådd min «topp» for kvelden. Men Kendrick Lamar vet å holde det til tida. Og holde det intakt. Og stabilt. Som ei kompassnål. Eller GPS om du vil. En som fortsatt peker oss i en interessant retning.

IDA m.A.A.d.SEN HESTMAN