Kendricks inferno

Kendrick Lamar «made Telenor Arena look sexy» og symboltung, med god hjelp fra et trofast publikum.

Terningkast: 5

Gitt stedets utskjelte karakter, og Lamars verdsettelse av autensitet og estetiske bevissthet, er det noe snodig at den lille-store mannen har inntatt selveste nykapitalismens høyborg av en kloss, Telenor Arena. Det vil alltid være en utfordring å skru lyd i en så gigantisk betong-hall, og man kunne diskutert endeløst hvor utsøkt en mindre scene ville beriket kveldens konsert av synergiske effekter – og samtidig ikke, med tanke på den gigantiske fanskaren som rapperen har opparbeida. Det finnes jo bare én Kendrick Lamar. Og han er så stor at han må inn på Telenor. Som han selv medgir i  «Swimming Pools (drank)»: «I was trying to fit in with the popular/ that was my problem».

Det beflettede unikumet er ikke bare prissatt av sine egne gjennom anerkjennende nikk, men er bokstavelig talt utpekt av noen av de mest respekterte vestkyst-rapperne til å videreføre arven videre. Svaret kunne vel ikke blitt mer eksplisitt i åpningslåta «Dna.» (ikke kom og si at rap er skadelig, når rap er hans dna, tross alt) – og det som etter hvert utspiller seg som en eneste lang monolog mellom ham og han selv, og moralisme. Og tro. Og lojalitet. Og stolthet. «Mask on, fuck it, mask off», for å sitere Future, som Kendrick har covra flere ganger under turnéen – dog ikke denne gangen, dessverre.

Les også: Superhelten Kendrick

Bærer hele rommet

«Man down, where you from, nigga?/ Fuck who you know! Where you from, my nigga?» Folkehavet er inne i en av sine høyeste topper, som ikke sjeldent er prega av materiale fra den seks år gamle gjennombruddskiva «Good kid, m.A.A.d city». At hjertet banker hardest for låtene fra dette albumet blant samtlige fremmøtte, bekreftes også i at en utplassert venn på gølvet rapporterer at «Bitch, don’t kill my vibe» er den desiderte klinelåta, og at «Backseat freestyle» gir god kok. Likevel er det «Damn.» som rett nok dominerer settet, både tematisk og i tonalitet. Og i mottakelsen av låtene herfra å dømme, har Kendrick igjen bevist at han slett ikke trenger være endimensjonal og forutsigbar for å bli likt av den store massen. Horden av dedikerte fans står med sitt tydelig merkbare engasjement i interessant kontrast til hovedpersonen selv, kledd i hvitt og som med sin milde og balanserte fremtoning, gir sterke konnotasjoner til en eller annen disippel eller prest; trygg i sin tro, fast ved sin lest. Han bærer hele rommet på sine skuldre. Leveringene er solide. Tomlene kalde.

Les også: Grammy-fest for Lamar og Swift

Symboltungt

Hans dedikasjon til hva og hvem han representerer i dag og historisk, er godt gjenspeilet i en gjennomført estetikk, selv om scenens plassering i lokalet ikke er utnytta til fulle. For den gigantiske bingen vi befinner oss i fungerer også som middel for massivt spredning av budskap. Symboltungt er det når Kendrick rapper om å tørste i «Lust.», brått plassert i et bur som stiger opp midt fra betongen, før han klatrer ut, reiser seg på toppen av det, og reflekterer over sin higen etter grådighet og penger som fri mann, på «Money Trees». Og selv om rommet ikke er utnytta optimalt, fungerer scenen og lerretet bak som forsterkere av låtmaterialets budskap, for de som skulle være i tvil. Og det er det jo alltid. King Kong – slaven som gjør opprør – figurerer i bakgrunnen under «King Kunta» (en låt som kontrastrerer samfunnets bunn og topp, ved at den fiksjonelle romanfiguren, slaven Kunta Kinte, får kongetittel av Lamar). Det er også artig å tenke over hvor mye «Damn.» handler om lojalitet, og at han  rent visuelt har valgt å tydelig knytte denne tematikken til asiatisk æreskultur  – men også i form av en sort hund med ildrøde øyne i bånd som glefser mot oss fra det store lerret.

Mens «Alright.» danderes av flammer, har Kendricks svømmebasseng for lengst materialisert seg i form av lydhøre fans som lager bølger av armer og «golden circles». Og som får det gigantiske rommet til å virke varmt og trivelig når tusenvis av lysende iphones og androids stikkes opp i været til «Pride.», og som senere får hele Telenor-klossen til å riste på «Humble.». Kendrick ber ironisk: «Be humble, bitch, sit down.» Men publikum er trofaste, må vite. De har betalt på flere måter for å komme hit. Noen også med stolthet.

Stadion-konserter kan sees som en bittersøt gave til artister som evner å knekke koden som gjør at man appellerer til det brede lag av folket, på tvers av klasse, kultur og farge. Slik popularitet skal ikke tas for gitt. Selv om svart kultur som kommersiell vare, både innen musikk og film, har etablert seg over en lengre periode, slo en CNN-artikkel nylig fast at «Black Panther is for film what Barack Obama was for the presidency». Og jaggu har ikke Kendrick Lamar både en finger og hånd med i «Black Panther»-filmen også. Det er som om alt han tar i, om ikke alt blir gull, så blir det stort og gjør en forskjell. Definisjonsmakt kalles det. Så beleilig at finalenummeret ble «God.»