Keith Jarrett kan ikke spille piano mer

Keith Jarrett, stilskaper, ikon, en av vår tids største pianister og jazzmusikere, serverte denne uka en hjerteskjærende slutt på et intervju med New York Times. «Jeg har til og med drømmer der jeg er like «messed up» som jeg faktisk er – jeg har tatt meg selv i å forsøke å spille i drømme, men det er akkurat som i virkeligheten». For første gang snakker han offentlig om to slag han hadde i 2018, ett i slutten av februar og ett i mai. Mer enn to år senere er han fortsatt delvis lammet på venstre side. Han kan bare spille med en hånd, og han vil trolig aldri kunne opptre igjen. Det kan bety slutten på en enestående musikalsk karriere, merket av en utømmelig melodisk åre. Jarrett har et sted nær 200 album bak seg, fra en karriere som spenner over mer enn fem tiår, etter at han som tenåring flyttet til New York på midten av sekstitallet og steg inn på den internasjonale jazzscenen med Art Blakey. Katalogen står der, uansett om Jarrett har spilt sin siste konsert eller ikke. Så la oss ta en sveip gjennom noen perler som viser noe av bredden i Jarrett-katalogen.

Dagen etter en konsert med Miles Davis i Oslo i 1971, gikk en pur ung Jarrett, fortsatt i midten av tjueåra, inn i Arne Bendiksen Studio for å spille inn sitt første album for ECM. «The most beautiful sound next to silence», skrev en canadisk anmelder om «Facing You». Det er et album som også ble viktig fordi det pekte fram mot en serie soloalbum. Jarrett knuste salgsrekorder med «Köln Concert» fra 1975, men sjekk nydelige «Bremen/Lausanne», utgitt to år tidligere. Jarrett har dessuten spilt mange mer eller mindre totalimproviserte solokonserter som aldri er utgitt, allerede fredag neste uke kommer «Budapest Concert», spilt inn i den ungarske hovedstaden i 2016, året før det som kan ha vært pianistens siste konsert.

I 1971 kom også første album fra Jarretts legendariske «American Quartet», med Charlie Haden på bass, Paul Motian på trommer og Dewey Redman på saksofon. Kvartetten ga ut flere glitrende album gjennom 70-tallet, deriblant «The Survivors’ Suite» fra 1977, en knyttneve av en suite som bygges opp med eksplosiv kraft fra «Beginning» til «Conclusion». Dette er en noe av det tøffeste i Jarrett-katalogen. Tre år tidligere kom også 70-tallsperlen «Belonging», første album fra den europeiske kvartetten med Jan Garbarek på saksofon, Jon Christensen på trommer og Palle Danielsson på bass. Albumet står som en påle i både Jarrett-katalogen og norsk jazzhistorie. Det gjør også livealbumet «Personal Mountains» fra samme kvartett. På toppen av dette kommer selvsagt Jarretts berømte Standards Trio med Jack DeJohnette på trommer og Gary Peacock, som døde i september, på bass. Den formidable trioen holdt det gående i over 30 år, og leverte over 20 album, deriblant strålende «At The Blue Note», med sju timer musikk fra tre kvelder på Blue Note i New York.