Nye takter

Katzenjammer? Ja, mer.

For ti år siden var Katzenjammer et rart nytt band på de minste scenene i Oslo. I dag er de verdensberømte, og i morgen spiller de i Oslo Spektrum.

Bilde 1 av 5

Ti år er gått siden Katzenjammer begynte å spille sammen på musikkutdanningen på NISS, Nordisk Institutt for Scene og Studio på Grønland i Oslo. På avslutningskonserten var de ikke blant de utvalgte som fikk vise hva de hadde lært.

– Vi var nok for annerledes og rare, tror de.

I morgen opptrer de i et annet lokale, rett over gata, i Oslo Spektrum.

Opphørssalg

Du vet ikke hvor langt Katzenjammer er kommet før du hører Graham Norton spille «I Will Dance (While I Walk Away)» på Radio 2 på BBC en lørdag morgen, og gjøre sitt beste for å tvinne tunga rundt navnet deres. Katchenhammer? I to anmeldelser fra Manchester i forrige uke blir de først beskrevet som et opphørssalg i musikkforretningen og en musikalsk stol-lek, før kritikerne gir seg ende over. Gruppa forteller om konserten i Birmingham to dager før. Da kom en eldre mann bort til dem der de satt og solgte bandeffekter etterpå, og hvisket at han ikke hadde sagt et ord på ti år før denne kvelden. Da Katzenjammer spilte «Lady Grey» fikk han hvisket «Katzenjammer! Beautiful» til sin kone.

LES OGSÅ: Fortsatt et av landets morsomste band

Ikke planlagt

«Det mest oppsiktsvekkende er nok at de rullerer på å spille de forskjellige instrumentene», sto det i Katzenjammers første oppføring på konsertguiden i Dagsavisen, tidlig i 2007.

– Ingenting var planlagt. Men vi hadde spilt siden vi var så store (viser ikke veldig stor størrelse, vår. anm.), vi kunne piano og gitar, vi hadde musikkutdanning, og så brukte vi dette til å lære oss andre instrumenter. Det føltes helt naturlig.

– Takhøyden har vært viktig. Og følelsen av at alt er mulig. Vi møttes ut fra en lik musikkforståelse. Og en ulik. På grunn av ulikhetene ble alt blandet godt sammen, forteller Anne Marit Bergheim og Solveig Heilo. To dager før konserten er Marianne Sveen hjemme for å bli kvitt en influensa, mens Turid Jørgensen er på en sjelden ferie i Drangedal.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Med strippere

Katzenjammer kom til Urørtfinalen i NRK i 2008, og spilte på Bylarm etterpå, et inntrykk vi beskrev som «Et fascinerende sceneshow der sangene ikke alltid kom til sin rett». Sangene kom bedre til sin rett på debutalbumet «Le Pop», «med morsomme tekster, gode melodier og sjarmerende koringer». «En forfriskende debut», var konklusjonen. Der stopper det ofte for mange andre. For Katzenjammer skjedde veldig mye mer, veldig fort. Da vi traff dem i Roskilde ni måneder etterpå, mellom en konsert i Kragerø og en opptreden sammen med Elvis Costello i USA, hadde de allerede vært verden rundt.

– Vi ble fort oppmerksomme på at vi hadde et godt produkt. Selv når vi låt rævva, fortalte de den gangen.

– Vi forsto tidlig at vi kan nå langt med dette, hvis vi vil og tør, sier de nå.

Et av høydepunktene i Katzenjammer-historien er en tur til Murmansk i 2009. Der de spilte med strippere i bur rundt seg, med et publikum som headbanget selv i de roligste låtene. Selve turen ble en påkjenning fysisk og mentalt, med nyrebekkenbetennelse, kronisk kink i nakken og et lite sammenbrudd etterpå. Bare innreisen var komplisert nok, med deklarering av hver minste binders, gummistrikk og q-tips. De gruet seg aller mest til å vise fram bassbalalaikaen, et av gruppas varemerker, som kommer i en kasse de beskriver som en mellomting av en romrakett og Draculas kiste. Da lyste grensepolitiet opp. Ah, balalaika, utbrøt de, og åpnet ikke engang kassa.

Tåle trykket

– Mange synes at det er befriende at vi går på scenen og gir litt blaffen, sier Bergheim og Heilo. Dette med å «gi blaffen» handler ikke om likegyldighet, men å prestere uten å være pretensiøse og strømlinjeformede.

– Det som er rart og litt off, det er ofte sånt folk opplever som kunst, tror de. Men legger til at hardt arbeid og en seriøs tilnærming til å være selvstendig næringsdrivende også er en viktig faktor i suksesshistorien.

«Er dere sikre på at dere vil dette?» spurte produsenten Kåre Chr. Vestrheim før de spilte inn sitt første album.

– Nå skjønner jeg hva han mente. Dette er ikke for alle. Man skal tåle mye trykk, sier Solveig Heilo.

Hun vakte en viss oppsikt i 2013 da hun i Ståle Øklands bok «Tenk som en rockestjerne» sa at hun kjente seg igjen i Anne Franks teknikker for å tåle trykket.

– Det kom helt feil ut. Jeg trakk aldri paralleller til hennes situasjon, men hvordan hun beskrev forholdet til sine familiemedlemmer. Relasjoner som ikke hadde noe med krigen å gjøre. Sånn som det kom fram lot jeg det bare ligge da, som noe jeg ikke ville kommentere, forklarer hun nå.

LES OGSÅ: Sveen gikk solo

Filmmusikk

Katzenjammer har fortsatt å vokse med oppgavene. Det ofte elleville sceneshowet, med alle disse instrumentene i fri flyt, er underordnet når man hører på platene deres. «Vi er rett og slett ikke vant til artister som kombinerer utagerende underholdning med god smak og gode sanger», skrev vi om albumet «A Kiss Before You Go» i 2011. «Det nye albumet tar vare på Katzenjammers eksentriske, eklektiske forhold til popmusikkens sjangere. Teften for gode melodier har ikke vært bedre», sto det om «Rockland» tidligere i år.

Etter konserten i Oslo Spektrum i morgen drar de videre til Tyskland, for flere opptredener i like store arenaer der. Derimot har de har ingen spillejobber planlagt for neste år. Nå skal de lage filmmusikk, til en film de foreløpig ikke kan fortelle mer om. Bortsett fra at det dreier seg om nye sanger, ikke bakgrunnsmusikk. Katzenjammer gjør seg best i forgrunnen.

Mer fra Dagsavisen