Nye takter

Katta ute av sekken

Magnus August Høiberg fra Halden komponerer og produserer noen av verdens største hitlåter. Som Cashmere Cat lager han musikk som høres helt annerledes ut.

Les anmeldelsen her: Kort og uforskammet fengende album fra verdens største norske produsent (DA+)

– Slik det er nå, så har jeg en nr. 1 hit i hele verden, samtidig som jeg gir ut den rareste musikken selv. Det er dette jeg har ønsket meg, sier Magnus August Høiberg.

Han er et av navnene som om står oppført som låtskriver for «Senorita» med Shawn Mendes og Camila Cabello, som de siste ukene har vært en av verdens mest populære sanger. Høiberg er også kjent som produsent og artist på egen hånd under navnet Cashmere Cat. De siste årene har begge navn dukket opp stadig oftere på store hitlåter, og som medhjelper på album fra så store stjerner som The Weeknd og Kanye West. Han eget nye album, «Princess Catgirl», er noe helt, helt annet.

Les også: Den sterkeste trenden i popmusikken nå (DA+)

Eventyrlysten

«Cashmere Cat er ikke redd for å bruke kjente og kjære poptriks. Opp mot disse triksene setter han så buldrende bass, knirkete lyder, synkoperte rytmer, vokaleffekter og de mest delikate pianoriff», skrev Espen Rusdal i en presentasjon av Cashmere Cat her i avisa i 2014, da det hadde det begynt å røre seg rundt ham i utlandet.

Siden har katta fortsatt å kombinere de mest fengende tendensene med store alternative tanker. Jeg omtalte selv debutalbumet «9» fra 2017 som «et svært eventyrlystent utspill i grenselandet mellom pur pop og eksperimentelle effekter». På dette albumet var Ariana Grande, Camila Cabello og Selena Gomez bare noen av vokalistene.

Ingen stjerner

På «Princess Catgirl» glimrer de store popstjernene imidlertid med sitt fravær.

– Jeg ville ikke lage et nytt album med masse gjester. Jeg jobber med andre hele tida, jeg får gjort nok av det. Det er mange andre som har hjulpet meg her, men det er umulig å kjenne dem igjen. Nå ville jeg lage noe merkelig og uforståelig, sier Høiberg.

«Jeg har alltid vært sjenert. Siden jeg begynte som artist har jeg alltid skjult ansiktet mitt, ikke villet gjøre intervjuer, gjemt meg bak andre artister. Jeg tror vel det går an å si at jeg var redd. Så jeg skapte Princess Catgirl for å gi musikken min et ansikt. Hun får meg til å føle meg trygg», skriver Cashmere Cat selv i presentasjonen av «Princess Catgirl» – som altså er både et menneske og en digital katt.

– Når jeg lager låter for andre, så dreier det seg i mindre grad om mine ideer, men å fremme disse artistenes ideer. For meg selv handler det om hva jeg vil høre, ikke om hva som kan bli populært. Jeg har friheten til å gjøre hva jeg vil, uansett hvor tullete det høres ut, uten å tenke på om låten får én stream, eller en million. På «Princess Catgirl» dreier det seg om mye repetisjon og enkle, insisterende tema. Musikken kan sikkert være ganske irriterende, på sitt vis.

– «Princess Catgirl» er et kort album. Bare rundt 20 minutter langt?

– Det har jeg ikke tenkt så mye på. Musikken er veldig høy og intens, den går fort, det er lyst og sprakende. En time med dette hadde vært spinnvilt. Det er bedre å holde det «short but sweet», så får de som vil heller spille den om igjen med en gang.

Følg Nye Takter på Facebook her

Smurfehits

– Husker du Smurfehits? Jeg har bare dratt på med de stemmene, de er umulig å kjenne igjen, uansett hvem som synger er det et album med én stemme, sier Magnus Høiberg.

Smurfehits? Dette er første, og sannsynlig siste gang dere kommer til å høre en høyt respektert artist si noe sånt som dette:

– En gang jeg var liten var vi på Momarkedet i Mysen. Jeg var helt besatt av å få tak i en av CDene med Smurfehits. Jeg hadde bare sett et plateomslag, hørt noen sekunder av en sang et sted, men skjønte det var pitcha opp versjoner av andre hits. Jeg fikk ikke lov kjøpe den, det var jo altfor irriterende for andre å høre på, så jeg lagde meg en idé om hvordan det hørtes ut, forteller Høiberg.

Det er altså denne idealiserte forestillingen om Smurfehits vi nå hører igjen på «Princess Catgirl». Det må sies likevel sies at dette låter litt annerledes enn Smurfene slik vi husker dem.

The Band og Daft Punk

Selv om han ikke fikk sine Smurfehits i første omgang gir Cashmere Cat foreldrene sine æren for den forståelsen han fikk av musikk.

– De spiller ikke noen instrumenter, men jeg hørte mye musikk hjemme. Engasjementet var stort, forteller han. Faren drev lenge verdens fremste nettsted for informasjon om The Band. Eplet har falt et stykke fra stammen i så måte.

– Hjemme spilte vi The Band eller discomusikk. På en biltur til Trysil hadde moren min fått tak i «Discovery» med Daft Punk. Hun forteller at jeg ble helt stille mens den sto på i bilen. Etterpå spurte jeg om å få høre den én gang til. Jeg så på coveret av de var roboter. Det fikk mange tanker om hvordan de hadde laget denne musikken til å spinne rundt i hodet mitt.

Les også: Cashmere Cat med silkemyk pote

Trente hardt

I 2005 deltok Magnus Høiberg i UKM, Ungdommens kulturmønstring, hjemme i Halden, som DJ. Han ble norgesmester i DJ-grenen turntablism i 2006, da som DJ Final, og representerte Norge i flere verdensmesterskap. Det samme navnet brukte han i en periode som DJ for artister som Paperboys og LidoLido.

– Jeg drev mest med scratching som DJ. Det er en sykt teknisk konkurranse. Det blir som å trene til VM i skihopp. Det tok veldig mye tid. Så fikk jeg kjæreste, og da gikk de tekniske ferdighetene nedover. Jeg hadde ikke tid til å øve lenger, forklarer han.

– Jeg gikk heller over til å lage låter. Og så la jeg dem ukritisk ut på internett. Gjerne sammen med bilder og tekst, for å gi musikken den følelsen den skulle ha. Det kom veldig mye Cashmere Cat veldig fort. Jeg ville bare ha det så gøy som mulig.

– Det var i alle fall mange som likte det de hørte?

– Ja, av en eller annen grunn. Om det ble oppfattet som en spøk eller tatt på alvor er ikke så viktig. Da dette begynte å ta av var lydbildet mitt unikt, selv om det var mange av oss som hadde lignende ideer som dukket opp samtidig.

Til Los Angeles

En av dem som umiddelbart likte Cashmere Cat var Benny Blanco, en svært suksessrik produsent og låtskriver i USA de siste ti årene.

– Han fant ut av musikken min veldig tidlig. Han sendte en melding der han skrev, «hei, har du lyst til å komme til Los Angeles»? Selvfølgelig hadde jeg lyst til å dra til L.A. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente, ei uke ble til to uker, jeg dro litt fram og tilbake, og måneder ble til år. Siden har vi jobbet sammen nesten hver eneste dag. Han har lært meg utrolig mye, og alltid utfordret meg. Det er rart å bo i Hollywood og jobbe med store artister, men han har også lært meg å holde balansen mellom å være artist og et vanlig menneske.

Nå jobber Magnus Høiberg for det aller meste i studio i USA, der han også skal på turné senere i høst.

– Jeg er hjemme av og til for å besøke far og mor, og fornye visumet. Men jeg er blitt flinkere til å bytte på å være på jobb og være en vanlig person, sier han.

Til å ha vært redd for å gjøre intervjuer må det sies at Høiberg er usedvanlig pratsom og utadvendt. Han snakker på telefon fra Los Angeles, mens han spaserer hjem fra studio sent på kvelden.

Moro med mange

Cashmere Cat er en del av den nye produksjonskulturen der det ofte er veldig mange som krediteres for komponering av låter. Åtte personer er listet opp på «Senorita».

– Det er langt fra det meste jeg har vært med på. På noen av låtene med Kanye West er det så mange at det ikke er plass på registreringsskjemaet, så de må registreres to ganger. Men det er slik musikken funger i dag, i alle fall popmusikken. Jeg synes det er morsomst å skrive med andre, være sammen med noen og få hjelp. Hvis det er jeg som er den dårligste i et sånt lag, så er det bare bra. Det er som å spise middag eller gå skitur, hva er morsomt av å spise alene eller være sammen med kompiser?

Mer fra Dagsavisen