Nye takter

Kanye West er rusa på Jesus

Kanye Wests Jesus-dyrkende album skilter med interessante gjester og godt produserte låter, men tekstene blir tommere av Jesus.

Dagsavisen anmelder

4

Kanye West

«Jesus Is King»

Def Jam

I en tid der problematiske kristne retninger og sekter har blitt hovedtemaet i filmer og serier som norske «Disco» og Netflix-serien «The Righteous Gemstones», mens en kontroversiell sjaman med kontroversielle utsagn og bok debatteres heftig i media, kommer jaggu verdens mest kontroversielle og ofte uttalt geniale artist med et album dedisert til, nettopp, Jesus.

Å lage album som ene og alene dykker inn i gospel høres ganske lovende ut for en som likte «Jesus Walks» fra debutskiva «The College Dropout» fra 2003, og aldri blir lei sjelfulle struper som eksempelvis Fred Hammond, som er tatt vel i bruk her. Som han riktignok sier på «Jesus Walks»: «They said you can rap about anything except for Jesus». Og nå gjør han det. Kanye er i kjent stil dypt seriøs om sitt prosjekt: I forkant av «Jesus Is King» har han i beste sektleder-stil både prestert å si at hans avhengighet av porno har styrt alle hans avgjørelser i livet, men også derfor som nyrenset mann, «in service to Christ», bedt folk han har jobbet med på albumet om å unngå ikke-ekteskapelig sex (som noen kommenterte på twitter: «That explains the marriage»). Legg til tidligere Jesus-posering på fronten av Rolling Stone Magazine, og uttalelser om at han burde vært med i Bibelen, og man kan gjøre seg opp noen tanker.

Les også: Kanye West sverger troskap til Manchester United

Kanye kan, som kjent, ofte virke å være rusa på mye rart, men å være rusa på Jesus gjør en jo spent. Kanskje mest fordi det å forkynne Guds ord har blitt gjort så alt for mange ganger før. Mange av sporene gir assosiasjoner til låter fra hans tidligere katalog, men med mer spirituell subtekst, noe gospelkoret Sunday Service Choir injiserer med rå kraft. Det skulle også bli den gla’kristne Kanye som fikk gjenforene Clipse-brødrene (No) Malice og Pusha T på «Use This Gospel» (blant annet produsert av Timbaland, BoogzDaBeast, Pi'erre Bourne og Angel Lopez som har en hånd med i størsteparten av låtene), som uten å være spesielt interessant tekstmessig - kanskje fordi de ikke handler om dopsalg - gir god variasjon med sitt tilstedeværende vokaltrøkk duoen har som varemerke, og står i fin kontrast til en syngende Kanye. Sammen med saxofonist Kenny G som bryter opp den minimalistiske låta på en fjetrende solo, står låta ut som et av høydepunktene for undertegnede, i selskap med catchy «On God» (også produsert av bl.a Bourne), og luremus-aktige «Jesus Is Lord» (også denne medprodusert av Timbaland), som gir seg akkurat når du begynner å kjenne godt på beaten i nakken.

Men interessant nok kjenner jeg ikke veldig mye på denne «spirit from God». Det er ingen store overraskelser i produksjonene, som heller er noe forutsigbare og i god tro til det skjematiske Kanye-soundet, men også helvetes korte (11 spor på til sammen rundt 30 minutter). Jeg savner litt mer sjel, hjerte og smerte á la «808s and Heartbreak», da han utfordra formatet på flere måter, og var banebrytende. For heller ikke tekstmessig går «Jesus Is King» så veldig mye dypere enn repetitive floskler om Gud og Jesus’ kjærlighet. Innimellom dukker en og annen (ufrivillig) absurd og komisk Kanye-linje opp som «I bleached my hair for every time I could’ve hide»/ «Before the ranch, I had horses in the garage», men det er mye siteringer av og refereringer til bibelske utsagn, og sammenligninger av seg selv med bibelske karer fra det gamle testamentet, noe som heller virker fremmedgjørende og påtatt.

Så har Kanye West også uttalt at han har slutta å lage (og trolig også å fremføre) såkalt «sekulær» musikk, altså låter som «Gold Digger» og «Famous», noe som gjør meg litt bekymra, all den tid jeg selv bortimot har hatt et religiøst forhold til hans tidligere katalog frem til og med «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» fra 2010. Men det som nettopp har vært spennende og interessant med den tidligere Kanye, og som han nevner på «On God», har jo vært å gå med hjertet utapå skjorta, og spilt på et større følelsesregister, bretta ut sitt svarteste indre som glinser av tabubelagte følelser som vrede, sjalusi og selvopptatthet, noe som samtidig har gitt et ekstra lag av instendighet, ærlighet og sjel til musikken. Den forsvinner om man sensurerer seg selv med Bibelen i hånda, ved å blokkere for naturlige menneskelige instinkter og vokabular, som nettopp kan oppstå i begjærets og vredens kraft.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Å hengi seg til å forkynne Guds gamle ord utover en utgivelse, det er kanskje å gå i motsatt retning av det Kanye West har vært kjent for å være - nemlig progressiv i populærmusikken. Samtidig kan jeg forstå trangen til renselse fra Gud. Artisten kan jo tikke av samtlige syv dødssynder som kronisk sinna og stormannsgal, fråtsende i luksus og rikdom, og som ikke akkurat legger skjul på sin misunnelse ovenfor andre artister - med Taylor Swift-fadesen fortsatt godt planta i hukommelsen. Han har som nevnt bedrevet «utukt» ved å være pornoavhengig, og han er lat når han lar andre produsere musikken sin, mens han selv står rakrygget i spoten. Han er også lat når han kommer med et pretensiøst «kunstfilm»-pr-stunt på stusselige 30 minutter som på død og liv skal settes opp på kino, noe jeg tviler på en gang ville kvalifisert til Kortfilmfestivalen i Grimstad. Dette, i stedet for å dra ut på konsertturné og møte fansen i litt mer fysisk format. Og er det ikke nettopp gjerrig han er når han ikke byr på seg selv - noe som gjør at dette Gud- og Jesus-opplegget rett og slett virker litt overfladisk, lite nytenkende og banebrytende, men heller pompøst og flatt?

Les også: Ti år siden: Hva skjedde egentlig da Kanye West stormet scenen og avbrøt Taylor Swift?

Ved å «frigjøre» seg fra sine synder, frigjør han seg også fra noe av det som har vært genuint med ham selv som artist: Den syndende Kanye er også en stor del av ham som artist, all den tid man kan diskutere hvorvidt man kan skille kunsten og mannen. Men uten disse lagene som også innebærer hans «ukristelige», menneskelige og sider, og som gjør opp den schizofrene stilen og personen Kanye West, han som vi elsker og hater, risikerer han også å bli middelmådig. Og budskapet risikerer å bli tomt.

Én avhengighet har riktignok blitt bytta ut med en annen - Jesus. Men kristenpuritanismen blir ikke mer interessant av å pakkes inn i noe stort og pompøst som repeteres til det intetsigende. Kanskje Kanye skulle gå tilbake til pornoen igjen?

Les også: Plateaktuelle Kanye West vil spille inn gamle låter uten banning, i Jesu tjeneste