5
KONSERT
John Mayer
Oslo Spektrum
John Mayer blir møtt med entusiastiske fanhyl før han har spilt en tone. Uvanlig for en fyr som skal begynne med noen langtrukne blueshyl selv, på gitaren, før han går over i sin mer velkjente «Belief», for å sette kvelden standsmessig i gang.
Jeg kommer aldri til å bli av å fortelle at John Mayers første konsert i Oslo var på det lille vertshuset Gamla, en formiddag i 2002. Siden har han blitt en noe større artist, han fylte Frognerbadet med 9.000 på Norwegian Wood i 2014, og har vært i Oslo Spektrum enda en gang i mellomtida.
John Mayer tilhører den eksklusive kretsen av undervurderte superstjerner. Disse som tilfredsstiller millioner, men likevel ikke får den anerkjennelsen de fortjener. Han har aldri brukt de store faktene for å komme seg fram i verden. Føler du deg for hip for John Mayer, er du virkelig for hip.
Les også: Årsbeste i norsk hip hop (Dagsavisen+)
John Mayer har et bredt publikum. Både ungt og gammelt, og med uvanlig mange damer for en mann som dyrker musikk som vanligvis blir avfeid som gubbevennelig. Dette er mannen som fyller Jerry Garcias plass på turneer med restene av The Grateful Dead, og har datet både Taylor Swift og Katy Perry. Det beste av to verdener som ellers ikke er så lette å forene.
Etter den fyrrige starten fortsetter konserten med en roligere «Love On The Weekend». Han spiller akustisk gitar i «Who Says I Can’t Be Free», bytter ut New York med Oslo i refrenget, og får respons akkurat som forventet. Grateful Dead-tendensene viser seg først i «Something Like Olivia». «Changing» kommer med enda mer gitarsolo. Da Mayer før kom til Oslo i 2002 fortalte han oss at han først og fremst ville være gitarist. Det er ikke så ofte et så stort publikum sitter forført og hører på lange instrumentale utskeielser gjennom en lang kveld.
John Mayer spiller på et stort register. «Edge Of Desire» blir en stor soulballade. «I'm Gonna Find Another You» høres ut som en tradisjonell bluesballade, selv om Mayer har skrevet den selv. Soloen blir så intens at jeg griper meg selv i å gjøre sånne grimaser som gitaristene pleide å viste fram under tilsvarende utskeielser. Men Mayer ser uforskammet cool ut. Han spiller med et fantastisk band også, to korister, seks musikere, inkludert den smått legendariske bassisten Pino Palladino, som opplagt har sine egne fans rundt i salen.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
«Still Feel Like Your Man» kommer som kveldens kanskje mest kjente sang, men går over i den alltid fryktede stemningsdemperen «pause». Da har Mayer og bandet spilt seg selv og publikum godt varme i en time. Han er ikke så gammel at han trenger hvile foreløpig, og Oslo Spektrum er ikke et av mine foretrukne oppholdsrom. Så hvorfor var dette nødvendig?
Andre del av kvelden begynner omsider med et akustisk sett. Alene med gitar og munnspill spiller han Beyonces «XO». Romantiske «Your Body Is A Wonderland» slår mildt sagt godt an hos alle damene i salen. «Neon» gir ham god anledning til å skeie ut med kassegitar også. Dette er jazz!
Med bandet tilbake på scenen blir det Stones-riffing i «Helpless», før han går akustisk igjen for «Stop This Train», og legger inn noen linjer av Paul Simons «Homeward Bound». Grateful Dead manes fram nok en gang med «If I Ever Get Around To Living», og når Mayer her går inn i en jam med sin medgitarist Isaiah Sharkey får jeg en følelse av flyt det er lenge siden jeg har opplevd maken til. Dette var helt nydelig.
Konsert - Ariana Grande: Den Grande kjærlighetsgud (Dagsavisen+)
Det begynner å bli sent, men nå er det den agiterende soullåten «Waiting On The World To Change» som holder oss våkne. Det blir enda flere sanger vi ikke kan gå i detalj om før kvelden kommer til en foreløpig slutt med stemningsmettede «Gravity». Etter nærmere tre timer merker jeg at det begynner å bli nok gitarsolo nå. Det er denne pausen som kommer tilbake og tar sin hevn. Det vil si, folk er helt elleville, og det er nødt til å bli mer. Det er sjelden vi har opplevd en så positiv og glad klubbstemning i Oslo Spektrum.
Ekstranummerne begynner med mer visesang i «Born And Raised», før feststemningen tar helt av med «New Light», komplett med ironisk popvideo på storskjermen. Selvlysende konfetti daler ned i hodene på folk, det er nesten jul, og da får det være nok. Sjelden kan man si at folk fikk så til de grader den konserten de hadde håpet på, og enda litt til.