Jenny Hval, Øyafestivalen 2017.

Jenny og vampyrene

Tilbake på Øya igjen: Jenny Hval blir bare mer og mer fascinerende.

Nye takter

 

5

KONSERT

Jenny Hval

Sirkus

Øyafestivalen, lørdag

Når Jenny Hval går på scenen for tiden, med sin trupp av dansere og musikere, vet man aldri helt hva som vil skje, og det vet tydeligvis ikke Jenny Hval selv heller. Det siste året har Jenny Hval vært en av de mest internasjonalt kritikerroste norske artistene, etter albumet «Blood Bitch». Forrige gang hun var her, etter «Apocalypse Girl»-albumet i 2015, lagde hun oppstuss med en enda mer rett-i-fjeset performance på utescenen Vindfruen. Denne gangen opptrådte Jenny Hval inne på Sirkus, nå med et enda større og mer dedikert publikum. Jenny Hval var satt opp i Sirkus like etter Nils Bech, som gjør det naturlig å trekke noen paralleller, mellom to artister som har noen likhetstrekk: Den tverrkunsteriske innstillingen, problematiseringen av begreper om kjønn og identitet, performancekunst-elementene i sceneopptreden, insisteringen på å ha fotfeste i popmusikken.

Musikalsk var Jenny Hvals konsert mer vellykket, med seg hadde hun Anja Lauvdal og Heida Mobeck, som på egenhånd utgjør duoen Skrap. De kom rett til Hval-scenen fra en meget god konsert med bandet Broen tidligere på ettermidddagen (dessuten spilte de med storbandet sitt Skadedyr torsdag. Øyas travleste?) Særlig Mobeck på tuba ga en fin fylde til lyden, mens Hvals mangeårige medspiller Håvard Volden forankret det hele med elektronikk og bass.

Med seg på scenen har Hval også Orfee Schuit (hun fra «Blood Bitch»-coveret dere vet) og Natalie Sharp, begge på dans, visuelle effekter og generell aktivitet. Der Nils Bech gjør alt gjennomtenkt og stilisert på scenen, er Jenny Hvals opptreden basert på improvisasjon. Til å være på en stor scene på en stor festival er det noe befriende løst og nesten hverdagslig over hvordan Hval og de andre rusler rundt på scenen, kaster om seg med blomster, roter rundt med et oppblåsbart badebasseng, kler hverandre opp eller ned, skriver med sminke på beina til hverandre, eller bryter ut i dans. Til tider antar dansen karakter av mystisk rituale. Langt der framme i en såpass stor hall kunne det være vanskelig å se hva de holdt på med. Men det oppsto en interessant effekt da Hval og de andre begynte å bruke storskjermen til å sende direktevideo fra hverandres mobiler. Paradoksalt nok føltes det som dette både forsterket og forminsket avstanden mellom scene og publikum. Og et av Øya-festivalens mest tankevekkende øyeblikk kom med låten «Female Vampire», hvor de brukte videoskjermen til å google «true norwegian black metal girl». I flere minutter scrollet de gjennom resultatene av bildesøket, tusenvis av bilder av menn med metal-sminke, og en og annen ung kvinne i Burzum-tskjorte.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Har jommen ikke opplevd noe lignende siden sist Jenny Hval var her på Øya, er det fristende å si, bortsett fra at jeg har sett henne i mellomtiden på Rockefeller. Der jeg syntes showet ble litt for hemmelig og ironisk dobbeltbunnet. Her på en enda større scene fikk Jenny Hval spilt ut noen av sine ideer i stort format, med større effekter, der kollektivet på scenen utforsket og spilte videre på det komplekse idematerialet bak «Blood Bitch», nærmest i sanntid. Det var fascinerende å være med på.