«Jeg vil være en artist for alle»

Anne Grete Preus døde natt til søndag. Dette portrettet fra 2007 beskriver en artist og et menneske som feiret livet.

Dette portrettet sto på trykk i Dagsavisen i 2007. Vi publiserer det om igjen i anledning Anne Grete Preus' bortgang.

- Jeg har vært veldig redd, sier Anne Grete Preus (50). Det er tirsdag, det er nest siste dagen av hennes måned på rehabiliteringssenter, og det er 63 dager siden hun fikk diagnosen svulst i venstre nyre. I høst har Anne Grete Preus vært dødssyk.

- Blodtrykket mitt var livstruende høyt, forteller hun.

Fant en svulst

Alt var klart til lansering av Anne Grete Preus' åttende soloplate «Om igjen for første gang». Singelen «God nok som du er» var blitt en radiohit på sensommeren. Det gjensto bare et par detaljer på platecoveret, utgivelsesdatoen var satt til 8. oktober.

Men i flere måneder hadde Anne Grete Preus vært plaget av kraftig hodepine og voldsom hjertebank. Allerede under vårens lansering av den retrospektive «Anne Grete Preus' sangbok», med sanger og fortellinger fra hele hennes 30-årige karriere, hadde hun en murrende følelse av at noe var alvorlig galt. Legene fant først ikke ut hva det var, før diagnosen omsider ble stilt tidlig i høst:

- De fant svulsten den sjette september. Først reagerte jeg veldig rasjonelt, jeg føk rundt noen dager og organiserte praktiske ting, og prøvde å ikke si noe til plateselskapet. Om morgenen den 12. september kom jeg til Ullevaal for undersøkelse, og etter å ha hørt om symptomene mine og undersøkt meg, sa legen: «Jeg tror vi legger deg inn». Da knakk jeg sammen. Da begynte jeg å grine, forteller Anne Grete Preus.

- Men det første jeg tenkte på var at bilen min sto på parkeringsplassen. Så jeg ringte en venn og ba ham komme og hente bilen, mens legen fulgte meg ned så jeg kunne putte penger på parkometeret. Siden har jeg vært på sykehus.

Diagnosen var, med Preus' egne ord, «en såkalt hormonproduserende svulst i venstre nyre». Det gjorde blodtrykket hennes så høyt at hun måtte ligge fullstendig i ro på sykehus i seks uker for å få ned blodtrykket til et nivå der hun kunne opereres. Vanlig blodtrykksmedisin hjalp ikke, og den uvanlige hormonproduksjonen gjorde at hjertet hennes plutselig kunne begynne å slå helt ukontrollert selv når Anne Grete Preus ikke gjorde noe annet enn å ligge og lese.

Det var da hun virkelig ble redd.

- Din egen sårbarhet, din egen forgjengelighet blir veldig åpenbar der du ligger, sier Anne Grete Preus.

Les også: «Anne Grete Preus ble en institusjon i norsk musikk»

Leste i sykesenga

Hun forteller entusiastisk om bøkene hun leste mens hun lå stille i seks uker:

- Jeg hadde så dårlig konsentrasjon, så jeg brukte nesten fem uker på å lese ferdig en bok jeg hadde fått i sykehuspresang: «Storm i juni» - fantastisk litteratur! Forfatteren Irene Nemirovsky var kvart jødisk, og da Frankrike ble invadert ble hun sendt rett i gasskammeret, begynner Anne Grete Preus, og fortsetter med å fortelle i detalj om historien bak boka.

- Så du lå alvorlig syk på Ullevaal og leste om jødeutryddelsene?

- Nei, den handler mest om okkupasjonen av Frankrike.

Les også: Hylles av artistkolleger

En fornemmelse om endring

«Sist vinter og vår hadde jeg en rar fornemmelse av at noe omveltende kom til å skje i livet mitt», skrev Preus nylig på sin hjemmeside, fra sitt opphold på rehabiliteringssenter.

Fornemmelsen startet med tilbakeblikket på karrieren da hun satte sammen sangbok. Da tilbrakte hun mye tid med å katalogisere gamle avisutklipp, bilder og andre memorabilia, og skrive ned historier fra sitt artistliv: Fra det glade 70-tallet med Veslefrikk, gjennom 80-tallet og gjennombruddet som soloartist, til livet rundt 50 og tekster fra den kommende plata. På dette tidspunktet vurderte Anne Grete Preus blant annet å ta en pause i karrieren og studere filosofi.

- Å fylle 50 - det er jo bare tallmagi, men det minner deg også om at du har levd lenger enn du har igjen. Det var mange ting på en gang som gjorde at jeg følte et kapittel i livet mitt var over, og at et nytt skulle begynne. «Nå begynner kapittel fire», sa jeg til vennene mine...

Livets kapitler

Telefonen hennes ringer, hun går bort til vinduet og snakker høyt og skrattende i ti minutters tid, kommer tilbake til bordet, og fortsetter nøyaktig der hun slapp:

- Og hvis du vil vite hva de forskjellige kapitlene er: Kapittel en er barndom og oppvekst. Kapittel to er rockeband og blått hår og singlet med hull, kapittel tre er den suksessrike solokarrieren, der jeg fikk til mye jeg hadde drømt om. Og kapittel fire er det jeg skal inn i nå. Jeg føler vel at det kapittelet begynte 11. oktober i år, da jeg ble operert, sier Preus.

Den aller første låten Anne Grete Preus spilte inn på plate hadde engelsk tekst og het «Too Proud». Hun var 15 år, og hadde vunnet en talentkonkurranse i Det Nye, hvor premien var å få bli med på samleplata «Stjerne 73». Backet av dansebandet Nick Borgen & The Scandinavians synger Anne Grete Preus på engelsk om å våge å være seg selv. Drøye 30 år etter synger hun «God nok som du er».

- Ja, kjære vene, altså, smiler Anne Grete Preus:

- Du kan reise langt, men noen temaer bare er og forblir dine.

- I «Sangbok» skriver du at du alltid har vært usikker på deg selv?

- Det er jeg vel ikke alene om. Det er noe veldig menneskelig i det å være usikker på seg selv og sin betydning i verden. Og det å akseptere seg selv og sin annerledeshet kommer i konflikt med ønsket om tilhørighet. Den motsetningen har vært en drivkraft for meg. Det har både ledet til frigjøring og selvstendighet, men har også gjort at jeg har følt meg utenfor.

Dårlig skjult hemmelighet

- Hvor mye har din seksuelle legning hatt å si for at du har følt deg utenfor?

- Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det har hatt så mye å si. Det er en av flere ting som har krevd noe av meg, som har gjort at jeg ikke kunne være konform. Det er mange ting jeg opplever som rarere ved meg enn akkurat det. Det er mye mindre vanlig å være en kvinne på nesten 1,90 enn å være lesbisk, påpeker Anne Grete Preus og smiler.

At Anne Grete Preus er lesbisk, var moderne norsk rockhistories dårligst bevarte hemmelighet. Alle visste det, men ingen snakket høyt om det. Først i 2004 ble det offentlig, da Anne Grete Preus kjøpte villa på Frogner sammen med Eva-Maria Bekier. Huskjøpet sto på de offentlige listene over eiendomsoverdragelser som avisredaksjoner gjerne følger med på og publiserer. Og dermed ble Preus dratt baklengs ut av skapet - men ikke helt motvillig, understreker hun i dag:

- Alt i livet er vel ikke helt gjennomtenkt. Men jeg hadde kanskje ikke gjort det eiendomskjøpet om jeg ikke var klar for at det ville skape oppmerksomhet, sier hun og smiler lurt.

- Det må vel føles bra at du nå kan snakke om dette?

- Ja, og det var på høy tid. Jeg kan jo bli oppfattet dit hen at jeg skjuler noe, at jeg var med på å tåkelegge noe. Men mitt ønske har bare vært å tåkelegge mitt privatliv, sier Preus.

- Men til slutt ble det distraherende at det var noe der jeg ikke kunne snakke om: «Se den rosa elefanten som står der, den skal vi ikke snakke om», liksom. Men idet det nå er en kjensgjerning, kan man legge det til side og snakke om det som virkelig betyr noe.

- Seksualitet som sådan er ikke noe jeg er spesielt opptatt av. Mange identifiserer seg veldig med sin seksualitet. Jeg føler sjelden et fellesskap med andre på bakgrunn av det, sier Preus, og begynner på en lang utgreiing der hun blant annet sammenligner det å være homofil med å bo på Lillestrøm, kjempe mot motorvei gjennom Trøgstad, eller å være venstrehendt, uten at hun helt klarer å få sammenligningene til å sitte, og merker det tydeligvis selv.

En artist for alle

Poenget hennes synes iallfall å være at det er viktig å kjempe for mangfold og toleranse, men at hun selv ikke følte seg komfortabel med å ta opp kampen for homofiles rettigheter gjennom musikken:

- Jeg vil være en artist for alle, uansett legning eller bakgrunn. Det å bli sett på som artist på lik linje med andre artister, det var frigjørende for meg, var det å bli sett på som artist, og å leve det livet jeg ønsket.

- Dermed nyter du godt av en kamp andre har ført for deg?

- Ja, selvfølgelig. Det gjør vi alle på alle mulige måter, åttetimers arbeidsdag eller likelønn, for eksempel, vi profitterer alle på et fantastisk arbeid noen har gjort før. Og kanskje jeg kan videreføre det arbeidet, men hver og en må gjøre det på sin måte, fastslår Preus, og erkjenner:

- Jeg tror dette er den lengste samtalen jeg har hatt i et intervju noen gang om seksualitet. For jeg føler det er andre ting som er interessant ved meg som låtskriver og artist. Toleransen for seksualitet er heldigvis kommet så langt at jeg, i likhet med Henning Kvitnes, kan få snakke om det å lage låter. Ikke at det at jeg er... nei, hva man er... at jeg har hatt lesbiske erfaringer. Det gjelder mange ting i livet, jeg vil betakke meg for å være noe, erklære meg som det ene eller det andre. Det føler jeg alltid et ubehag ved.

Mer direkte

«Om igjen for første gang» fikk karakter fem i Dagsavisen denne uka, og avisens anmelder beskrev plata som en potensiell klassiker. De beste låtene er preget av en mer direkte Anne Grete Preus, med færre av de store ordene og metaforene som ofte har tynget tekstene hennes, og gjort henne takknemlig å parodiere. At Anne Grete Preus nå omsider har avslørt sin «hemmelighet» kan være en årsak til at hun nå skriver mer direkte. Det er iallfall Dagsavisens teori, og Preus selv avviser den ikke helt:

- Det kan ha påvirket skriveprosessen. Selv om jeg føler jeg har skrevet veldig oppriktig hele tiden.

- Men det er noe jeg har jobbet lenge med, å skrive mer direkte. Jeg vet at noen ganger kan filigransarbeidet gjøre at man mister motivet av syne. På de siste platene har jeg heller prøvd å trekke fra, og være så tydelig som mulig. For jeg har mye rare tanker om livet, jeg. Det er ikke bare sånt jeg sitter og maner fram.

Tilbake til Bjørneboe

På den nye plata vender hun tilbake til Jens Bjørneboe, dikteren som var så viktig for å forløse hennes eget språk som soloartist, da hun satte melodi til hans tekster i teaterforestillingen «Til lykke med dagen» (1986), og på solodebuten «Fullmåne» (1988). «Om igjen for første gang» inneholder to Bjørneboe-tekster: «Mitt hjerte» - «som jeg har hatt lyst til å gjøre lenge» - og «Vinter», påfallende nok et dikt om alderdom og død.

- Det diktet var ikke blant dem jeg hadde satt ring rundt i diktsamlingene før. Så bare fant jeg det for et års tid siden, og merket at det nå snakket til meg. Det med at døden er en størrelse som må være til stede i våre liv. Det å kjenne på sin egen forgjengelighet, som han skriver om i diktet, er vesentlig for meg. «Så gammel som jeg er i dag/var aldri noen før», deklamerer Anne Grete Preus og smiler bredt:

- Fantastisk, hva?

Enda et kapittel

Etter en stille måned på Cato-senteret med trening, regelmessige måltider og utsikt over Oslofjorden venter nå platelansering, konserter og full rulle. Men hun kommer ikke hjem til dekket bord og lykkelig familieliv.

Sykdommen i høst kom på toppen av enda en livskrise. Nå holder Anne Grete Preus på å flytte ut av 11-millionersvillaen på Frogner. Samboerskapet med Eva Bekier er over. Det forteller hun langt uti samtalen, på spørsmål om hun bedriver privilegert overklasserock fra sin vestkantvilla.

- I vår bestemte vi at vi skulle flytte fra hverandre, men midt oppi det hele ble jeg syk. Først nå er jeg tilbake, og nå holder vi på å selge huset, forteller hun.

- Jeg har ikke hatt tid til å føle på det før nå. Det å ta sjansen på hverandre, satse på kjærligheten er en stor ting. Men det er vanskelig. Vi ønsket det veldig sterkt begge to. Men det gikk ikke. Om det føles som et nederlag? Ja, det gjør det. Det er klart. Men som sagt har jeg ikke fått bearbeidet det nederlaget. Jeg har vært på sykehus siden september, gjentar hun, og forteller om hvordan hun har brukt de siste dagene til å trene seg opp til å kunne stole på kroppen sin igjen.

Hun har nettopp satt rekord på treningssykkelen - «ti ganger to-minuttere - to minutter dødsheavy tråkk og to minutter hvile» - og konstatert at hjertet går som det skal.

Ei skikkelig kule

- Hvordan skal du feire at du er ferdig med rehabilitering?

- Feire å komme ut av rehab... da ser man for seg Paris Hilton på stiletthæler. Det er litt annerledes på Cato-senteret, konstaterer Preus.

- Men jeg har tjuvstartet litt, da. Forrige helg fikk jeg permisjon, og da hadde jeg en rangel som jeg må tiår tilbake for å finne maken til, altså! Det begynte med to stive gin tonic ved femtiden og avsluttet med calvados klokka tre om natta. Mange calvados. Så rehabiliteringen ble feiret littegrann på forhånd.

- Hva sa legen til det?

- Han syntes det var fenomenalt! Jeg gikk tur med ham rundt Sognsvann dagen etter denne rangelen. «Dette er bra», sa han. «Dette er et tegn på at du er frisk».