Nye takter

– Jeg fant en trygghet i å jobbe alene

Sondre Lerche trenger ingen til å passe på seg selv. I sommer har han lagt ut på spontan turné med over 40 konserter, og med seg selv som sjåfør og turnemanager.

Bilde 1 av 6

– Jeg trenger ikke «babysitters» med meg på turne. Du trenger ikke de tingene du er vant med fra en mer privilegert situasjon i Norge, tenkte jeg.

Det kan fort gå masse penger til ting man ikke trenger. Også for Sondre Lerche i en koronakrise. Da hele release-turneen til albumet «Patience» forsvant i koronadragsuget og ble utsatt til neste år, bestemte han seg for å ta mer kontroll over sin egen business. Kutta ut alt som koster penger og som man strengt tatt kunne gjøre selv - som det å være sin egen sjåfør og tourmanager. Så fort det ble åpnet for å holde konserter for opptil 200 mennesker i midten av juni satte han opp en haug med spontankonserter.

– Da visste jeg at jeg ville spille solokonserter hvorenn det var mulig, og møte så mange som mulig med denne platen og en del av de gamle sangene, forteller Lerche.

Les også: Konsertanmeldelse: Sondre Lerche levende i mausoleet

Tilpasningsdyktig

Han har gradvis utforsket hva som er mulig i en spesiell situasjon – fra digitalkonserter i mars, til TV-konserter med Kringkastingsorkesteret og Youtube-konsert i Håkonshallen. Og nå kjører han rundt i en leiebil for seg selv, med en gitar og masse plater, slik at det i det hele tatt lar seg gjøre å turnere.

I går spilte han på Salt i Oslo. I kveld blir det balkongkonsert på Gamle Ormelet på Tjøme. Foreløpig ser det ut som siste stopp er på Svalbard i september. Da vil han være oppe i et sted mellom 40–45 konserter. Alt er booket bare den siste måneden.

– Jeg har jobbet som faen for å få til disse tingene. Jeg har blitt ganske god på å omstille meg i øyeblikket når situasjonen krever det. Å bare slipper all bagasjen og alle planene som gikk i vasken. Da er det ikke noe å hente der. Jeg har ønsket å skape øyeblikk og opplevelser i musikken som korresponderer med tida og hva folk går rundt og kjenner på.

Les også: Plateanmeldelse: Sondre Lerche: «Patience» er et nytt høydepunkt

###

Vil heller jobbe

Lerche har alltid hatt kontroll over det kreative. Men nå driver han faktisk hele sjappa selv.

– Det har gjort at jeg er veldig fleksibel og har kunnet plante frø som har blitt til muligheter også. Jeg vil heller jobbe enn ikke jobbe. Og spesielt når man har en plate som blir så godt tatt imot, er det veldig givende å få det til. Og så er jeg takknemlig for at det tross alt finnes andre der ute som ikke legger seg ned for å dø når planene forandrer seg. Du kan bare forholde deg til sånn det er nå. Så jeg prøver bare å forholde meg til det man vet.

Les også: Plateanmeldelse: Taylor Swift - «Folklore»: I ny folk(e)drakt

– Business og pleasure

Akkurat den holdningen der har han lært av å bo og turnere i USA.

– Jeg er jo en nisjeartist der. Det var da jeg flytta ut dit at jeg begynte å ta litt mer kontroll over egen karriere. Nå når jeg reiser rundt alene solo og spiller, er det fint å ikke ha en voldsom logistikk. Da kan du blande business og pleasure. Men selv om han selv har oversikt og kontroll her, er det en ganske motsatt situasjon der Sondre Lerche kom fra i midten av mars – hans andre hjemland, USA. Der har han bodd de siste 15 åra, og nærmere bestemt i Los Angeles, der han flytta til fra New York, for litt over et halvt år siden. Der snakkes det om at det kanskje ikke blir muligheter for konserter igjen før i 2022.

– Når den tid kommer, har du mista mange klubber og konsertsteder, og mye infrastruktur, og så klart mange artister. Ikke minst går det hardest ut over dem som er helt uetablerte og nye. Alle er jo så distraherte nå også. Det å få folks oppmerksomhet er vanskelig. Men alle portvokterne er distraherte, sier han.

Les også: Her er de beste platene i 2020 - så langt

– Blir motløse

– Det er en nådeløs situasjon, og jeg beundrer virkelig de som har ansvar for veldig mange ansatte og bærer økonomiske forpliktelser, og som tør tenke at «denne konserten går ikke i overskudd, men det er viktig for musikken». Aktører som i stillhet har prøvd å løfte mangfoldet sliter veldig nå. De blir også motløse, kan jeg tenke meg. Det er jo klart at mye hadde vært bedre også hvis artister fikk ordentlig betalt for musikk som ble spilt på strømmekanaler. Alle inntektene fra innspilt musikk som har falt bort de siste 10–15 årene, hadde gjort oss mer utrustet til å takle dette bedre, i en tid der folk lytter til musikk mer enn noen gang. Men i dag er musikkavspilling paradoksalt nok mindre verdt, sier han.

Les også: Men liveformatet var langt fra dødt

Saken fortsetter under bildet.

– Jeg beundrer virkelig de som har ansvar for veldig mange ansatte og bærer økonomiske forpliktelser, og som tør tenke at «denne konserten går ikke i overskudd, men det er viktig for musikken», sier Sondre Lerche.

– Jeg beundrer virkelig de som har ansvar for veldig mange ansatte og bærer økonomiske forpliktelser, og som tør tenke at «denne konserten går ikke i overskudd, men det er viktig for musikken», sier Sondre Lerche. Foto: Wes Ellis

– Klar til å gå i krigen

Men det er også en annen verdi som gjelder for kulturen, og som handler om hvorfor Lerche er opptatt av kunstnerisk frihet. Den handler om mer enn pengesummen omregnet i timer han har investert på å lage «Patience».

– Når du lager plater som jeg gjør, og investerer såpass mye tid, penger og vilje i det, så lager du jo noe du skal kunne gå i krigen med. Du kan virkelig stå for det. Og det gir mening for deg – også om ingen andre skulle like det eller forstå det.

Sånn sett har «Patience» vært en gedigen suksess for Lerche:

– Det virker som folk både forstår og lar seg berøre. Det i seg selv gir mye glede. Du kan ikke regne med det på en måte: Du må tørre å lage noe du potensielt kan oppleve at hele verden vil avvise.

– Hvordan tør du å potensielt stå i noe helt alene? Blir du ikke stressa for å ikke bli likt?

– Jeg prøver å si det til yngre artister som spør: Finn en måte å være trygg i deg selv på. Ikke alltid søk bekreftelse fra massene. Jeg vet ikke hvordan jeg gjorde det, men jeg fant en trygghet i å jobbe alene. Jeg er egentlig en ganske sosial person, men musikken var et tilfluktssted der jeg ikke trengte tilpasse meg. Og dermed var musikk noe jeg først og fremst kultiverte som veldig ung, både gjennom lytting og ved å utøve. Det var ikke sånn at jeg savnet andre å dele det med så veldig. Jeg syntes det var helt topp å få fred fra familie og venner, og være i musikken alene. Der har jeg bygget en viss individualisme.

###

Dyrker å stå alene

Det er klart at også Lerche vil at folk skal ha utbytte av det når han står på en scener og synger.

– Men i selve prosessen med å lage musikk, tenker jeg aldri på publikum, og jeg er ikke interessert i hva de mener. Det er en veldig ren prosess. Så når jeg kommer ut og har laga det ferdig, da er jeg veldig sosial igjen, og bruker da alle mulige redskaper jeg har til å dele musikken. Men i den kreative prosessen har jeg likt godt å dyrke det å stå alene.

– Men en ting er å jobbe alene, noe annet er å stå for ditt uttrykk, din mening, spesielt om du føler deg sær og alene om å mene noe – det som kommer som ytring i musikken? Er det ikke en utrygg følelse, da det er veldig menneskelig å streve for å bli anerkjent og godtatt, i et samfunn som dyrker popularitet og likes?

– Mange subkulturer dyrker det å stå på siden av samfunnet og være motvekt, men som regel dyrker man gjerne en gjengmentalitet. Kanskje det har noe med at jeg aldri har hatt en tilhørighet til gjeng eller klubb. Jeg har ikke hatt behov for det. Jeg har likt å stå for meg selv. Jeg er ikke en av gutta. Driver ikke med lagsport. Det er kanskje litt sykt, for med dette ensomme prosjektet, har jeg jo også hatt stor glede av å samarbeidet med andre. Jeg hadde ikke vært her uten gode hjelpere og folk. Jeg har også trengt tilbakemelding og trengt å bli sett og anerkjent. Særlig når man er tenåring og lurer på om du har noe å komme med. Jeg har tenkt de tingene, men ikke søkt anerkjennelsen fra massen. Jeg er jo samtidig en veldig konfliktsky type. I musikken er jeg fri og hensynsløs. I musikken står jeg alene. Men jeg skulle gjerne tatt med den kontantheten i musikken i andre soner i livet. Kanskje vært litt mer tøff. Kanskje jeg får levd ut mye av tøffheten min i musikken.

Les også: – Alle snakker om identitet. Men hva med folk som oss?

###

Fremmed i musikken

Lerche er en som gjerne er alene også når han ikke driver med musikk. Det er kanskje derfor han følte seg ganske utrustet med isolasjonsperioden som kom under korona:

– Jeg kan jo gå ukevis i LA i min egen boble og skrive og jobbe og løpe, og gjøre mitt og ha det kjempefint. Men det kommer nok av at jeg søker mitt eget selskap når jeg har noe jeg er oppslukt av å jobbe med.

De siste fem åra har han viet til å utforske en helt ny verden, helt for seg selv nettopp når han løper:

– Jeg har brukt løping som et ritual for å oppdage ambient musikk, og all verdens musikk som føles mer abstrakt og ikke er avhengig av vers og refrenger, forteller han.

Tålmodig musikk, som man kaller det. Derav albumtittelen.

– Det treffer meg helt vanvittig. Det å gå inn i musikk med så romslige horisonter. Og ikke minst det å løpe til ting som ikke har en opplagt puls eller tradisjonell fremdrift, og bare bruke det som en utforskningsstasjon. Å igjen være fremmed i musikken er herlig. Jeg tror jeg ble forsynt med ting som er relatert til det jeg selv gjør, forteller han.

– Det er en spennende scene for slik musikk i LA nå. Det er mye å oppdage der av ambient, kunstmusikk og moderne samtidsmusikk.

Sondre Lerche.

Men foreløpig får LA vente.

– Alle mine venner i USA sier at «du må ikke komme tilbake nå for her er det helt jævlig. Du må vente.» Det er litt heftig å høre. Alle oppegående amerikanere vet at det er de som er verstingene. Det er en ganske tilspisset situasjon. Det er en hel administrasjon som bare ønsker å lage splittelse og kaos, det er strategien. Men det er vel sånt som skjer når politikk blir underholdning. Det har jo gått i den retningen de siste åra: Politikk blir underholdning, og til slutt står du med Trump som president og Kanye som utfordrer. Det er det som skjer når du lever i et samfunn der alle skal snakke underholdningens språk for å få folk til å følge med.

Les også: Plateanmeldelse «Run The Jewels 4»: Revolusjonens røst

Pop som inkluderende

Han vet hva han snakker om. Som popartist har han selv måttet forholde seg til «underholdningens språk». Han har ofte opplevd å bli plassert i ulike sjangre han ikke er helt enig i, som den rare sjangeren «indie», men også «jazzpop» - en bås enkelte kritikere har valgt å plassere «Patience».

– Jazzpop, det er teknisk riktig, men estetisk feil. Jeg har ofte følt at jeg har blitt plassert i mange sjangre jeg ikke helt synes jeg er i, men å putte noen i en sjanger, er jo bare en måte å kommunisere noe på. Pop er vidt nok til å favne litt det jeg mener jeg er. Jeg prøver å lage popmusikk. Men «pop» står jo for populær. Og hvis du ser på det i virkelig kommersskala, så er det litt annerledes med det jeg driver med. Men jeg klamrer meg til min definisjon av pop som er ganske vid og inkluderende, avslutter han.

Mer fra Dagsavisen