Annonse

- Jeg er ikke en sånn som får en melodi i hodet bare jeg ser en norsk fjord.

I dag fyller Burt Bacharach 90 år. Han har sikkert skrevet 90 av verdens beste sanger også.

Annonse
Nye takter

-  Å være låtskriver er ensom ting. Som komponist sitter du i et rom og skriver, du vet ikke om folk kommer til å like det. Det er godt å komme seg ut og møte publikum, se reaksjonene deres, og oppleve hva du har fått folk til å føle. Det er ikke akkurat rock‘n‘ roll, men det er sanger med et stort hjerte, sa Burt Bacharach da vi snakket med ham foran en konsert i Oslo for fem år siden.

Burt Bacharach har skrevet svært mange av pophistoriens mest magiske øyeblikk. Klassikerne kom på rekke og rad: «I Say A Little Prayer», «Walk On By», «The Look Of Love», «Raindrops Keep Falling on My Head», «(They Long To Be) Close To You» og så mange andre at vi langt fra har plass til å nevne alle. Det kommer noen til etter hvert ...

- For meg er det overraskende å se hvor lenge katalogen min har vart. Og vite at folk hører på «Alfie» 40 år etter den ble laget (52 er det blitt nå,  for å være nøyaktig, vår anm.). Jeg ante jo ikke dette da jeg skrev sangene. Hvorfor det skjer kan jeg ikke svare på. Sånt går det ikke an å planlegge. Du kan ikke gå til en lærer og be ham om å lære deg å skrive en god sang. Enten skjer det, eller så skjer det ikke, sier Burt Bacharach.

Første gang Burt Bacharach  spilte i Oslo var  på restauranten Regnbuen, men det er 58 (!) år siden, da han var musikalsk leder i bandet til Marlene Dietrich. I selvbiografien sin forteller Bacharach om starten på karrieren som komponist, da han sammen med tekstforfatteren Hal David skrev sanger i et kontor i slagerfabrikken Brill Building i New York. Uten særlig hell, før Perry Como spilte inn deres «Magic Moments» i 1957. Den store rekken av magiske hitlåter begynte for alvor da de oppdaget Dionne Warwick, og hun spilte inn deres «Don't Make Me Over» i 1962. Kanskje den aller beste sangen de lagde sammen, men alle de andre som kom etterpå høres ikke akkurat ut som nedturer likevel: «Message To Michael», «I Just Don‘t Know What To Do With Myself», «I‘ll Never Fall In Love Again». Sukk! «What The World Needs Now Is Love» ble nesten et politisk manifest i 60-tallets USA. I en tid med sterke generasjonsmotsetninger appellerte sangene til Burt Bacharach og Hal David på tvers av alle aldersgrupper - og sjangere. Bacharachs egne innspillinger av sangene hørtes ut som lett underholdningsmusikk, men den psykedeliske gruppa Love fikk en av sine første hitsingler med «Little Red Book».

 

- Hvor kommer melodiene fra?

- Jeg er ikke en sånn som ser en fjord i Norge og får en melodi inn i hodet med en gang. Jeg må sette meg ved pianoet, improvisere litt over tangentene, så kommer det kanskje noe etter hvert. Jeg komponerer ut fra alt jeg har hørt før, sier Bacharach og legger til at det ikke alltid var klart at han kom til å bli et av musikkhistoriens største navn (mine ord, ikke hans).

- Til å begynne med virket det ikke som jeg hadde talent. Jeg tok pianotimer, men det hørtes ikke bra ut, så foreldrene mine kjøpte et trommesett. Jeg klarte ikke å holde takten. Men det som skjer med unge gutter er at de vokser opp, og blir nye mennesker. Jeg var som en svamp, med all musikken jeg tok innover meg.

 

- Hva slags musikk?

- Først var det bebop-æraen. Dizzy Gillespie, Thelonious Monk, Tadd Dameron og Charlie Parker. Fantastisk musikk, jazz jeg ikke trodde eksisterte. Så var det de franske impresjonistene fra den klassiske musikken, og Rachmaninov, som var helt skamløst romantisk. Rocken ble jeg aldri glad i, ikke at det var noe galt med den, men jeg følte ikke for den. Jeg ble mer glad i den afroamerikanske musikken, sier Bacharach, som opplevde at mange av de største soul- og jazzmusikerne spilte inn sangene hans.

Sangene til Burt Bacharach er blitt framført av alle verdens artister, fra Frank Sinatra, Elvis Presley og The Beatles, til Barack Obama. Sistnevnte sang noen strofer av «Walk On By» fra talerstolen under et møte i 2009. «Det største med dette var at han virkelig kunne synge», skriver Bacharach i sin selvbiografi. Obama inviterte i Burt Bacharach og Hal David til en hyllestkonsert i Det hvite hus i 2012, og kalte dem da «The kings of songwriting». David var blitt 90, og for svak til å være til stede selv. Han døde senere i 2012.

- Hal David var briljant. Han skrev ikke så kompliserte tekster, men de var så meningsfylte. Vi hadde noen gode år, sier Bacharach. Det kan det vel ikke være noen tvil om. Vi trenger bare å høre ordene «Why do birds suddenly appear» for at søt musikk skal oppstå.

Burt Bacharach har fortsatt å overraske, med ujevne mellomrom. I 2005 kom han med konseptalbumet «In This Time», et politisk utspill under Irak-krigen, der han for første gang skrev tekstene selv. I åpningslåten «Please Explain» tok han utgangspunkt i gamle «What The World Needs Now Is Love», og krevde et svar på hva som skjedde. Et annet høydepunkt i karrieren er samarbeidet med Elvis Costello på albumet «Painted From Memory» fra 1998, med noen av de aller fineste sangene han har laget i senere år. Hvilken sang synes han er best selv?

- «Alfie», sier Burt Bacharach, som kommer tilbake til denne flere ganger i intervjuet. «Alfie», som ble laget til den britiske filmen av samme navn i 1966, og derfor først ble spilt inn av en noe motvillig Cilla Black. Som altså fikk originalen til det som er blitt en av Bacharachs største komposisjoner. Selv mener han at han virkelig hadde gjort det stort som komponist den dagen Miles Davis kom og fortalte ham at «Alfie» var en god låt. Noen flere personlige favoritter til slutt?

- «What The World Needs Now Is Love», og «That's What Friends Are For». Hele albumet med Elvis Costello. Og «Raindrops Keep Falling On My Head». Rart, den har en enkel melodi, men er vanskelig å synge. Ikke at jeg synger så mye selv, ler han. For Burt Bacharach har innsett sine begrensninger. Han har ikke sunget i utide. Heldigvis har mange av verdens fineste sangere aldri vært vanskelige å be.
 

Annonse