Kultur

Jazzhistoriens kraftlinjer

.

Dagsavisen anmelder

POP

Neneh Cherry & The Thing

«The Neneh Thing»

Smalltown Supersound/VME

Popstjerne i svensk eksil møter svorsk rockjazz-trio til et slags comeback (Neneh Cherry har ikke gitt ut plate under eget navn siden 1996). Neneh er stedatteren til jazzhelten Don Cherry, som var med på å revolusjonere jazz i Ornette Colemans band. Mens The Thing har tatt navnet fra Don Cherry-låten «The Thing», som en hyllest. Så historiske linjer samles på denne plata, som åpner med en nyskrevet låt av Neneh Cherry, inneholder en versjon av Don Cherrys «Golden Heart», og avsluttes med «What Reason» av Coleman. Imellom har vi vært innom et svært eklektisk utvalg coverlåter, inkludert proto-elektro (Suicide) og alterna-rap (MF Doom). For The Thing er dette business som vanlig - de har gjort en rekke plater med samme metode. For Neneh Cherry er den rå og direkte innfallsvinkelen (alt på første tagning) langt unna de mer gjennomproduserte popplatene vi kjenner henne fra. Samtidig er det en spontanitet her som henger sammen med hvordan hun jobbet fram både gjennombruddslåten «Buffalo Stance» og flere album: Syng det første du kommer på inn i mikrofonen, bygg en låt rundt det etterpå. Neneh Cherrys gutsy stemme og modige innstilling matcher det kraftige uttrykket til The Thing - der saksofonist Mats Gustafsson holder litt tilbake, for en gangs skyld. Det er en på-tå-hev-lytteropplevelse, samtidig er det litt vanskelig å se et større poeng her: Utvalget virker som en tilfeldig Spotify-spilleliste, de skal visst ha spilt inn 50 låter, men det er litt vanskelig å skjønne hvorfor de valgte akkurat disse åtte til plata. Det er en slags blues-fellesnevner - framhevet i tolkningen av Stooges‘ «Dirt» - men ikke helt, heller.

Mye er bra, noe er sånn passe, det fineste er når Cherry synger Coleman. Det skulle jeg gjerne hørt mer av.