Jazzens fortid og framtid

Når noen hører at jeg skal til Kongsberg og spør om hvem andre som kommer, svarer jeg gjerne Hellbillies, Vazelina Bilopphøggers og Gabrielle. Kanskje Chick Corea, hvis de er på min alder, eller er mer enn alminnelig interesserte i musikk. Fortsatt er det bare konserten med Corea som er utsolgt før festivalen starter. Jazzen er og blir for spesielt interesserte, men disse blir rikelig belønnet, både på Kongsberg og i Molde.

Verden har bare en liten håndfull igjen av jazzens gamle giganter. Noen av dem er på plass igjen i Norge i sommer også, Corea på Kongsberg, Herbie Hancock i Molde. Molde har også Pat Metheny, i et prosjekt med tre forskjellige norske grupper. Under disse finnes et mellomsjikt, som har hatt et hengivent jazzpublikum i mange år, men aldri kommet utenfor de innerste sirklene. Tre av disse kommer igjen tilbake til Kongsberg, John Scofield, Dee Dee Bridgewater og Joshua Redman, i nye konstellasjoner eller med nye konsertprogram.

Under disse, og popartistene til tross: Et enormt tilbud av flott jazzmusikk, med unge og mer etablerte musikere. Kongsberg har til og med et «særingprogram», med muligheter for å kjøpe pass til samtlige av de mest eventyrlystne konsertene. Ni slike, på tre dager.

Jazzfestivalene er fortsatt avhengig av offentlig støtte, til tross for inntektene fra mer folkelige konserter. Arrangørene bruker mye penger på ambisiøse prosjekter som ikke lar seg finansiere med eget billettsalg, uansett hvor fullt det blir på de små klubbene der dette skjer. Men støtteordningene er i endring. Revurderingen av knutepunktordningene fører til at alle festivaler skal søke om midler fra samme pott neste år. Molde har vært begunstiget siden ordningen startet i 1995, og får sju millioner kroner fra staten i år. Kongsberg har vært nødt til søke Kulturrådets festivalstøtteordning om og om igjen, der de har fått 1,6 million i 2016. Det er vanskelig å argumentere for at den ene av disse festivalene er viktigere enn den andre. Derfor må det komme en utjevning når den nye ordningen trer i kraft, noe Molde sannsynligvis allerede har begynt å forberede seg på, og Kongsberg sikkert gleder seg til.

Foreløpig gjør dette Molde i stand til store løft som å la Pat Metheny gjøre tre konserter med norske musikere, med Jaga Jazzist, Trondheim Jazzorkester og Arild Andersen/Gard Nilssen. Den amerikanske pianisten Vijay Iyer er årets Artist in Residence i Molde, med forskjellige konserter hver dag under festivalen. Vi får sjelden vite hva sånt koster, men da Metheny var Artist In Residence i Molde i 2001 gikk det rykter om at ukelønna var på én million kroner. På Kongsberg skal Susanna Wallumrød gjøre en serie med tre forskjellige konserter i tre forskjellige lokaler i hjembyen, som det også knytter seg store forventninger til.

Molde har sluttet med å fri til de store legendene fra popmusikken, og har bare et par utekonserter med et ungdomsrettet pop-program i år. Kongsberg tok folkefesten helt ut i fjor, med en Kygo-konsert som forårsaket store forstyrrelser i det vante jazzlivet. Dagsavisens reporter har vært ute en festivalnatt før, men aldri opplevd maken til umusikalske utskeielser fra publikum, verken under konserten til Kygo (ikke artistens skyld), eller i bybildet etterpå. I år trenger vi ikke sende ut ekstremvarsel om tilsvarende tildragelser. Selv om det sikkert kommer mange på Toto-konserten som aldri har hørt om verken eller Art Ensemble Of Chicago eller Eyolf Dales Wolf Valley.

For å sette tilbudet på spissen: Kongsberg Jazzfestival slutter ved midnatt lørdag, med Karin Krog i kirken og Jaga Jazzist på Musikkteateret. Hvordan i alle verden velger man mellom to sånne konserter? Fortsatt er det jazz nok til alle på festivalene. Men Hellbillies og Vazelina Bilopphøggers vil jeg også se!