Jazz på topp, dobbelt opp

Å beskrive Rohey Taalah (23) som en ny stemme er ikke helt riktig. Det er 11 år siden hun som 12-åring var med på Ungdommens Kulturmønstring på Furuset, og fikk synge «Respect» for kongeparet under et 17. mai-arrangement på Tveten Gård etterpå.

Over fem år er gått siden hun sang «New York New York» med Oslo Symfoniorkester under 17. mai-komiteens festkonsert i Oslo Konserthus.

– Guri, det er lenge siden. Jeg vokste opp på Lindeberg, der var det karaoke på fritidsklubben, og så var det lederen av klubben, Tove Dal, som meldte meg på UKM. De sa jeg hadde en stor stemme. Det har jo Aretha Franklin også, så jeg tenkte at jeg kunne synge «Respect» fordi det var den låten jeg hadde et kick på den gangen, sier Rohey Taalah.

Umulig å overse

I dag synger Rohey Taalah i to fremragende grupper. Bandet Rohey ble belønnet med en 5-er for sitt debutalbum «A Million Things» her i avisen i vår.

«Stemmen til Taalah ruver over sangene. Hun synger med kontroll og innlevelse, og gir sangene et skarpt fokus som er umulig å overse», sto det i anmeldelsen her i avisen.

I Gurls synger Taalah sammen med Hanna Paulsberg (saksofon) og Ellen Andrea Wang (kontrabass). Det var Emilie Nicolas som startet dette bandet, da hun fikk høre noen av låtene Paulsberg hadde laget, og mente de måtte spille dem live. Men trioen ble lagt på is da alle fikk for mye å gjøre på hver sin kant.

– Etter at jeg ble kjent Hanna spurte hun om jeg ville være med i Gurls. Det var en flott mulighet, og så begynte vi å jobbe. I helt feil rekkefølge i forhold til det som er vanlig. Vi fikk en gig, så ble vi fotografert, og så begynte vi å øve, forteller sangeren.

Gurls spiller inn et album til høsten, for utgivelse på nyåret. De spiller en leken form for jazzpop, med en besetning som er nødt til å gjøre sangene spesielle:

– Vokal, kontrabass og saksofon, det blir veldig gjennomsiktig. Man hører hver enkelt veldig tydelig, så dette må virkelig sitte, forklarer Taalah.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Stort spenn

Rohey er enda et band med utspring i jazzlinja ved Universitetet i Trondheim, der Rohey Taalah har bodd de siste årene. Gruppa begynte med sin egen groovy vri på gamle standardlåter på jamsessions, etter hvert med stadig flere låter av pianist Ivan.

Det var gutta i bandet som foreslo fornavnet hennes som bandnavn.

– Rohey er et vanlig navn i Gambia, der foreldrene mine kommer fra. Det betyr «min sjel» på arabisk, så det er kanskje ikke tilfeldig at jeg liker å synge soul, sier hun. Mer presist beskriver hun også musikken som neo soul, som omfatter påvirkning fra jazz, funk hip hop og mye annet.

Rohey Taalah er inne i sitt siste studieår i Trondheim. Hun har også vært med på et stort samarbeid mellom duoen Skrap og Trondheim Jazzorkester. Og et annet der Stina Stjern og NTNU Jazz Ensemble spiller Motorpsycho-låter med nye arrangementer, som forhåpentlig kommer på et eget album snart.

Nye retninger

På YouTube kan vi også se Rohey Taalah i noen storslagne julevideoer med NTNU Jazz Ensemble, i «Walking In The Air» med Kristoffer Lo, og «Baby It’s Cold Outside» med tenoren Torstein Forsmo. Og i Cole Porters «Just One Of Those Things», fra en hyllestkonsert til Ella Fitzgerald med Knut Lauritzens Big Band. Vi skjønner at Rohey Taalah kan gjøre omtrent hva hun vil på dette området.

– Det var standardjazzen jeg begynte med. Jeg hadde hørt mye på alle de store der, Ella, Sarah Vaughan, Billie Holiday og Monica Zetterlund. Men da jeg kom til konservatoriet oppdaget jeg at jeg kunne flette inn flere av de sjangerne jeg likte inn i musikken, forklarer hun.

Da får vi igjen anledning til å stille det store spørsmålet: «Men er det jazz»? Jazzlinja i Trondheim har i senere år frambrakt flere store navn i norsk popmusikk, som Emilie Nicolas og Highasakite.

– Undervisningen handler om å finne sin egen stemme. Lytte til mye forskjellig, og flytte det inn i andre sjangere. Du kan bruke virkemidlene til hva du vil, sier Taalah.

Leve i nuet

Begge helgas konserter med Rohey Taalah foregår på Oslo Jazzfestivals «Åpent hus på Sentralen». Mye annet til felles har de to opptredenene neppe.

– For meg blir det spennende med to forskjellige band, i to forskjellige saler. Først med Gurls i Hvelvet, så i Marmorsalen med Rohey. Det gjelder å ta inn rommet man er i, skape en god opplevelse for seg selv, de andre musikerne, og de som lytter, være der sammen og dele fine øyeblikk. Og føle at man lever i nuet.