Janove i Operaen – i ensom majestet

6

KONSERT

Janove i Operaen

Operaen i Oslo

Anmeldelsen er basert på den første av to konserter.

Janove Ottesen på scenen i Operaen i Oslo er ikke bare et hvilket som helst stopp på veien han nå er ute på, med et soloshow der han spiller sangene sine slik de var i opprinnelsen, på det instrumentet de ble skrevet på. De to konsertene søndag kveld dannet et nytt kapittel i krøniken om hvordan den tidligere Kaizers Orchestra-frontmannens karriere på egen hånd er i ferd med å bli en kunstnerisk triumf og en publikumsvinner, selv om det er et stykke fram til den enorme suksessen Bryne-bandet nøt de siste årene. Til Operaen kom han med flere helt nye sanger og et par vesentlige nyheter, deriblant at det orkestrale stumfilmteatret «The Mute» som ble spilt for sju utsolgte kvelder i Stavanger Konserthus i sommer settes opp i Operaen i Oslo neste år i forbindelse med Hedda-dagene, og at musikken herfra kommer ut i alle formater nå før jul. Den rosinen gjemte han til slutt, om lag halvannen time etter at han helt passende åpnet kvelden med «En større dag» fra albumet «Spindelvevriff» før han fortsatte med «Engel». Dermed var det underforstått at han heller ikke i denne sammenhengen ville spille gamle Kaizers-låter om igjen. Ikke det at noen så ut til å savne dem.

Les også: Kaizers-Janove har byttet oljefat med symfoniorkester

Han er for det meste alene på scenen, og han er engasjert til det entusiastiske når han snakker mellom låtene, om hvordan han i bunn og grunn har tatt med seg kjellerstudioet sitt ut på tur, for å framføre sangene slik de ble komponert. Så her er pianoet, det gamle trøorgelet kjøpt for 1.900 kroner i Bergen, et «tivoliorgel» for de mindre pene sangene og gitaren. Det er orkester nok i seg selv. Janove i ensom majestet er rå kraft og såre, nydelige drømmer, hvor den kraftfulle stemmen brukes i hele sin bredde i en mektig lydproduksjon som løfter taket, enn så minimalistisk det er.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Les også:– Det tok litt tid, men nå var tiden endelig inne

Måten sangene framføres på gir et sjeldent innblikk i en artists kreative prosess, og innimellom legger han flere nyanser til denne historien gjennom å snakke om fiktive tekster og sanne tekster, et par ganger også en hybrid av begge deler, ting som formet sanger som for eksempel «Scenario», om det å vokse opp på Bryne som alle vennene nå har forlatt. Han snakker også om inspirasjonen fra de gamle heltene, som Beatles og Stones før han ikke uventet løper enda lenger tilbake i musikkhistorien og gir fra seg navn som Edith Piaf og Marlene Dietrich. Scenen med nydelig lyssatte draperier bak instrumentene er noe han mener Marlene Dietrich ville trivdes på. «Marlene» i en mektig og melankolsk versjon hentet opp igjen den røde tråden i historien fra «Engel», og det er liten tvil om at også Janove selv trives i dette universet som bærer i seg både musikalske og tekstmessige referanser til Weimar-tidens musikk.

Les også: Støtt på egne bein

«Øyeblikksfanger» ble det første virkelige høydepunktet blant høydepunkter i denne delen av konserten, en atmosfærisk ballade for anledningen som også fanger stemningen med tekstlinjer om velur, gull og 50-armers chandelier. En litt minde chandelier er faktisk blitt båret inn på scenen av det som skal vise seg å være en trofast hjelper til så mangt underveis. Konserten har en nesten teatralsk overbygning, der «rekvisitøren» blant annet kommer med en paraply som så tar form som et videolerret, eller stumt drysser stjerner over artisten under «Det lengste farvel». Det er lett å tenke seg at arbeidet med «The Mute» har smittet over på Janoves «visuelle» komposisjoner også.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Og aldri har vel Janove hatt et mer lydhørt publikum, stillere og mer andektige folk har Operaen knapt sett. Og det var ikke på grunn av mangel på følelser. Janove spiller med en innlevelse og en energi vi ikke har sett siden de mest frenetiske Kaizers-dagene. Enda større og mer episk blir det når han ruller ut sin nye singel «Det sorte karneval», som også blir tittelkuttet på det nye albumet som kommer neste år og da med fullt band. Nå er han tilbake i rocken, mektigere enn det meste han gjorde med sitt gamle band, men ikke uten at Edith Piaf tar følge ut på de skrå breddene i noen av de byene som har betydd mest for Janove, som Hamburg, Amsterdam, Paris og Berlin. Vi aner konturene av et nytt knippe figurer og skikkelser i et karneval av nye historier når albumet foreligger, men denne kvelden løfter taket seg når Janove i enkelhet fullfører låta med «For kvelden er full av synder/Og nettene tar betalt/Som et tempel uten under/Om du går inn, vil du bli kvalt/Inne på det sorte karneval».

Les også: – Det nye albumet får mer egenart

Det er et lite genistrek å legge inn et taktskifte på dette punktet i konserten. Trolig hadde alt vært såre vel uten, men inn på «Et hjerte som sloss» kommer trommeslager Børge Fjordheim og akkompagnerer varlig på tivoliorgelets strenger før han setter seg bak trommesettet når Janove stiller seg bak det samme orgelet og proklamerer at de skal spille både fine og stygge sanger, og at det som nå kommer er blant det stygge. Akkompagnementet gir en ny tyngde herfra og i konsertens siste halvdel, og «Om me går ner» er en raptus av en låt, så tivolitungt, skakt og svirende at publikum ikke har annet valg enn å holde seg fast «kinn mot kinn». Rutinerte Fjordheim (Cloroform, Wunderkammer) og Janove behøver ikke flere rundt seg for å være større enn et band.

Les også: R.E.M. skapte et monster

I den nye sangen «Synd», som handler om hvordan synd går i arv, er vi vitne til tidenes første konsert der et trøorgel spilles som et rytmeinstrument med trommestikker. Også det er en ny låt som lover større enn størst når den skal ikles fullt band, og heller ikke den fri for Kurt Weill-vibrasjoner. Et par andre nye låter virker skrevet for andre sammenhenger, som «Verdens lengste farvel» mot slutten, som introduseres med en personlig og humoristisk historie om å være sammen og bo på hver sin kant av Frankrike. Men det er ikke farvel riktig ennå. Først må Janove fortelle nyheten om at «The Mute» som han skrev sammen med skuespiller Christian Eriksen til Stavanger Symfoniorkester skal til Operaen neste år, og inn kommer nettopp Eriksen som gjør en enkel «stumfilm»-opptreden til Janoves framføring av «Shadows and beyond», et av de fineste øyeblikkene i oppsetningen som ble belønnet med Hedda-prisen for Årets forestilling 2019.

Les også: «The Mute» vant Hedda-pris – nå ser de mot utlandet

Den i tillegg til solomaterialet og en konsert som den han holdt i Operaen nesten alene, viser hvilken bredde Janove oppviser som soloartist, og hvilke nyanser som ligger i ambisjonene om å komponere og skrive tekster som noe langt mer enn en forlengelse av det han gjorde sammen med Kaizers Orchestra. «Bak en sky heim», kveldens i alt sjette låt fra «Spindelvevriff», blir så den vakre og storslåtte slutten på kvelden. Janove skrev denne sangen til sønnen idet han flyttet hjemmefra, om alt han egentlig ville gi han av råd på veien videre. «Du skal gå der ingen har gått før», synger han blant annet. Det skal vel noe til at Janove selv kommer til å måtte gjøre det, men en annen linje, om det å skrive et nytt kapittel, er noe Janove definitivt er i ferd med å gjøre, i Operaen som bortenfor.

Janove i Operaen er en del av Spindelvevriff-turneen som blant annet inkluderer Drammen 24. oktober og Stavanger 9 november.

For ordens skyld, artikkelforfatteren sitter i Hedda-juryen som nominerte «The Mute» til Hedda-prisen.