Nye takter

James Blake: Lyset i Blakes mørke

James Blake har fått drahjelp av rappere på sitt siste album. Råskapen er likevel sterkest i hans egen nakne vokal.

Dagsavisen anmelder

5

James Blake

«Assume Form»

Republic

###

Kan man høre angstens intensitetsnivå i ei låt? James Blake har snakket åpent om suicidale kriser i kunsten, og hvordan turnélivet gjorde at han følte seg fremmedgjort. Han har også problematisert en tendens i bransjen til å forherlige kunstnere med angst og depresjonslidelser, og hvordan det snarere hindrer kreativt arbeid. I forbindelse med slippet av singelen «Don’t Miss It» i mai, uttrykket han at han synes det er usunt og problematisk at kritikere tenderer mot å bruke uttrykket «sad boy» om ham når han selv snakker om følelser i ei låt, og generelt hvordan man beskriver menn som åpent snakker om følelser i musikksammenheng.

Må en emosjonell fyr alltid reduseres til å være trist og harmløs melankoliker? Og ikke minst, må depresjon og melankoli romantiseres, også av kritikere? Problemet er vel at det kan være vanskelig å la være i tilfeller som nettopp James Blake, når poesien i både tekst og lydbilde er så fjetrende vakkert. Noen vil kanskje mene han er for lite rå og brutal i uttrykket til å kunne beskrives som noe mer utover klisjeen «harmløs, men genial, melankoliker».

Kanskje er det dette inntrykket han har forsøkt å pynte på når han denne gang har han tatt med seg artister fra urban-sjangeren på fjerdealbumet. Eller kanskje det var et naturlig valg etter bidraget på «Black Panther»-soundtracket i fjor? Det er i hvert fall noe veldig annet enn Bon Iver som eneste gjesteinnslag på hans forrige utgivelse, «The Color of Anything» fra 2016.

Med Travis Scott, Moses Sumney, André 3000, stjerneprodusent Metro Boomin (Drake, Big Sean, Migos, Gucci Mane) men også spanske Rosalía på laget, kommer også en tydelig eim av deres identiteter. Dette gestaltes godt, og bakes godt inn med Blakes eget uttrykk, uten at det ene overskygger det andre. Det er noe som kan være en risiko spesielt i tilfeller som rap, der det i flere tilfeller nesten går sport i å ha med gjesteartister på en utgivelse, og hovedpersonen selv står i fare for å havne i skyggen av gjester som ordlegger seg rikere, eller utviser bedre flow. Det er ikke tilfellet her. Balansegangen og den bevisste tonaliteten i arrangementene er fortsatt sterkt til stede. Men spesielt merkes bevisst balanseteft i albumets dramaturgi, der enkeltsporene får plass til å skinne hver for seg, i kontrast til og i reaksjoner med hverandre.

Man må ikke fornye seg så voldsomt for å ha noe interessant å melde. Det gjør heller ikke James Blake. Signatursoundet, som ikke sjeldent er prega av rene og blå tangenter fra piano og synth, gjerne til en drivende puls, vokallyd pålagt effekter som autotune og sterk klang, fusjoneringa av fysisk og digitalt, er også skjelettet i «Assume Form».

Blakes særpreg er fortatt tydelig til stede i hans teft for å skape enerverende musikkopplevelser som føles eksotisk og nært. I fusjoneringa av det fysiske og digitale som glir over i hverandre. Det gir seg ofte til kjenne i detaljene, som i vibrasjonene i stemmebåndet på «Don’t Miss It», eller i det som på «Into The Red» lyder som en digital lydkilde hermer en banjo – eller er det banjo? Ikke minst i magien som oppstår i lydkomponentenes synergieffekt seg imellom. I møtene mellom kontrastene. Som når det forsiktige og urørte møter det erfarne, urolige. Når det sakrale møter klubben.

James Blake har kanskje slitt med depresjoner og kriser, noe han har ment kan være en stor bremsekloss i den kreative driften og skapergleden. Men det ser ikke ut til å ha lagt noen som helst demper på dedikasjonen og intensiteten som preger «Assume Form». Og det er fortsatt en sabla vakker og delikat melankoli han representerer – selv med drahjelp fra rap-sjangeren. Råskapen er likevel sterkest i hans egen, nakne vokal. Jeg ser ingenting galt i å romantisere melankolien heller, så lenge man ikke drar seg selv ned i hullet og blir værende der.