The Stooges var et av verdens mest innflytelsesrike band, beryktet for sine live­opptredener. Denne helga vises filmen om bandet, «Gimme Danger», som en del av Øyakino på Ringen i Oslo.

Jakten på Iggy & The Stooges

– Villskapen i musikken til Iggy Pop og The Stooges fortalte meg at du kan være fri og annerledes. Det er lov å gjøre opprør, sier filmskaperen Jim Jarmusch. Denne helgen vises hans dokumentar «Gimme Danger» som en del av Øyakino.

 

CANNES (Dagsavisen): Amerikanske Jim Jarmusch sier at «Gimme Danger» er hans kjærlighetsbrev til The Stooges, bandet som med Iggy Pop i front sporet han til å bli en annerledestenkende filmskaper, og mannen bak kulttitler som «Down By Law», «Coffee And Cigarettes», «Night On Earth», «Dead Man» og «Only Lovers Left Alive».

Dagsavisen møtte Jim Jarmusch i Cannes, en liten time etter at han hadde satt filmbyen på hodet sammen med Iggy Pop selv, stjernen i filmen om The Stooges og i Jarmuschs eget liv, skal vi tro regissøren selv der han sitter i en Cannes-hage med sine karakteristiske solbriller og det sølvhvite håret rett til værs.

– Hvordan oppdaget du The Stooges?

– Jeg var tenåring i Akron, Ohio. Vi var en gjeng som var ganske ville og gærne, relativt sett, oppdaget disse bandene og spilte platene deres i en eller annens kjellerstue. Det var som om The Stooges og MC5, Velvet Underground og senere The Ramones snakket direkte til oss. Det musikken fortalte var at du trenger ikke å være streit, du kan uttrykke deg slik du selv vil. Jeg så aldri The Stooges live den gangen, men haiket til Ann Arbor en gang for å se MC5. Konserten var avlyst, jeg var 15 år og jomfru, møtte noen hippier som inviterte meg hjem til seg og bød meg på hasj mens jentene gikk nakne omkring. Wow! Jeg fikk aldri sett MC5, men det var litt av en tur, sier Jarmusch.

Les også: Rockedyr på Croisetten

Hater grafsing

«Gimme Danger» handler om et av verdens aller mest innflytelsesrike band, som fra de ble dannet i Ann Arbor i Michigan i 1967 til de første gangen ble oppløst i 1974, utga et lite knippe plater som foregrep punken. Bandet ble beryktet for sine liveopptredener, med en psykotisk Iggy Pop i forgrunnen, rullende i glasskår, dengende løs på publikum og seg selv, destruktiv inn til beinet bokstavelig talt. Iggy Pop selv er nå stemmen og den røde tråden i en film som tar for seg The Stooges i alle dets faser, inkludert gjenforeningen på 2000-tallet. Men «Gimme Danger»s bærekraft ligger i tiden rundt de legendariske platene «The Stooges», «Fun House» og «Raw Power», samt tidsepoken som også bandet MC5 var en del av.

– Dette handler om hvem de var, hvor de kom fra og ikke minst hvilken kulturell kontekst de oppsto i. Jim er fortelleren, vår guide inn i denne kollasjen av galskap, sier han om Iggy Pop, som egentlig heter James Osterberg. Jim blant venner.

Jarmusch har tidligere laget konsertdokumentaren «Year Of The Horse» med Neil Young og episodefilmer hvor også Jarmuschs’ gamle helter dukker opp, enten de heter Iggy, Tom Waits, Joe Strummer eller William Burroughs. Jarmuschs måte å feste rockens vesen til film på matcher imidlertid dårlig den gjengse oppfattelsen av hvor en dokumentar skal være.

– Jeg hater rockedokumentarer som grafser i menneskers privatliv. Jeg er ikke redd for å si at jeg regelrett hater Kurt Cobain-dokumentaren «Montage Of Heck», hvor de bruker private brev og historier fra barndommen og får med seg datteren til Cobain som produsent slik at de får lov å bruke materialet. Føkk det, jeg hater den slags, jeg er imot alt som minner om å grave i dritten til folks privatliv slik at du som tilskuer skal utnytte det på ditt vis. Alles liv er deres eget og ingen annens. Hvis du respekterer Amy Winhouse, som var en eksklusiv musikalsk gave til verden, så vil du ikke inn i de rommene hvor tabloidpressen gasser seg. Men jeg er subjektiv, jeg vil ikke fortelle hvordan andre skal lage film. Jeg sier bare hva jeg selv ikke liker.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Blokkerer ute

– Hvordan frigjør du deg fra de personene du lager film om og med, når du samtidig er så stor fan av dem?

– På «Gimme Danger» gjorde jeg som jeg alltid gjør når jeg jobber eller samarbeider med noen som er mine idoler i det virkelige liv, jeg må bare blokkere dem fra bevisstheten. Jeg har kjent Iggy – Jim - i over 20 år, det samme gjelder Neil Young og Tom Waits. Det hender at jeg får en telefon fra dem, for eksempel Iggy når han husker på bursdagen min. Etter samtalen må jeg klype meg i armen, han er faktisk min venn!

Jarmusch har ikke et nostalgisk forhold til tenåringsidolene sine. Gjenforeningen med The Stooges, som blant annet brakte dem til Øyafestivalen i 2010, hadde for han ingenting med nostalgi å gjøre.

– Jeg var så spent. Jeg kunne ikke vente på å høre dem live. Da jeg så dem første gangen kom jeg til himmelen. Og jeg liker all slags musikk, særlig hard metal, doom metal, death metal. Det å se slike band live handler om å oppnå en mørk følelse av at du står alene. Med Iggy og med The Stooges er det motsatt, da er du aldri alene og det strømmer kjærlighet gjennom han, sier Jarmusch, og forteller om en gang han var på byen med vennen Joey Ramone fra The Ramones og noen konfronterte den legendariske vokalisten med at han i motsetning til bandkollegene sto helt stille på scenen.

– Vet du hva Joey svarte? «Hey man, etter Iggy Pop, hva i all verden er det igjen å gjøre»! Det er ikke bare det fysiske ved Iggy, det er også det standhaftige og det inderlige. Joey hadde rett, Iggy hadde allerede gjort alt. Jeg så The Stooges senere og hver gang jeg så dem eller Iggy uten The Stooges var det som en rus som varte i dagevis. Han gir deg noe som er så sterkt og positivt at jeg føler det like sterkt nå femti år etter, sier Jarmusch, som opprinnelig møtte Iggy personlig gjennom Suchie Asano.

En lang jakt

– Suchie var en fantastisk kvinne, som jeg kjente og som ble gift med Iggy. Første gang han kom hjem til meg drakk vi te og pratet og vi likte hverandres selskap. Vi deler de samme interessene. Men tro meg, selv om jeg elsker Iggy, så dør jeg for The Stooges. Jeg er en Stooges-kid fra Ohio, og setter alltid dem først. Gjennom Iggy og senere filmen ble jeg kjent med de andre i bandet, som James Williamson, og Asheton-brødrene, før de døde. På gjenforeningskonsertene kunne jeg komme inn i garderoben for å hilse på Iggy, og de bare, «Hey Jim, sleng hit en øl da, ta med en til brutter’n også», og jeg rødmet av stolthet. Herregud, The Ashetons! Og de vet hva jeg heter! Jeg har et liknende forhold til Neil Youngs Crazy Horse som jeg også lagde en dokumentarfilm om. Jeg er stor Neil Young-fan, men jeg er en megastor Crazy Horse-fan.

«Gimme Danger» består av Iggys egen fortelling, intervjuer med den innerste kretsen, en rekke unike konsertklipp, bilder og andre filmsnutter med både The Stooges og mange av samtidens band, det hele humoristisk og satirisk satt inn i en tidskoloritt som viser The Stooges som et av tidenes motkulturband.

– Jeg ble overrasket over lite materiale det egentlig fantes, men vi fant en god slump som ingen har sett før. Husk at band som The Stooges, MC5 og Velvet Underground var bagateller i det store. De var ikke kjent, sangene deres ble ikke spilt på radiostasjonene og de solgte ikke plater, selv om de for meg og mine likesinnede var det største som var. Det var også mye materiale vi ikke fikk tillatelse til å bruke, og vi ble tvunget til å finne erstatninger. Det var en lang jakt, vi begynte på filmen for om lag sju år siden, sier han.

Les anmeldelse: Jesus, det er Iggy

Positiv punk

Iggy Pop selv hadde ingenting av filmer, fotografier eller annet å bidra med, kunne han fortelle på pressekonferansen rundt filmen i Cannes. «Jeg er en bruk og kast-fyr, jeg har ikke tatt vare på en eneste ting. Det eneste jeg bidro med til filmen er et bilde av mine nydelige foreldre. Men jeg kjenner folk som sitter på gammelt materiale. Venner, fans, gamle naboer, doplangere, snåle stalkere, og jeg ba dem alle om å levere det de hadde til Jim», slo Iggy fast før han la til: «Jo forresten, jeg bidro med en ting til også. Minnene minne. Jeg husker alt.».

Det er en imponerende bragd, Iggy Pops liv tatt i betraktning. Den nå rundt 70 år gamle rockegudfaren, som også denne sommeren har besøkt norske scener, har brent lyset i begge ender. Hadde Jarmusch vært en av de dokumentarfilmskaperne han selv beskylder for å «grafse», kunne han laget tidenes sensasjonsfilm om Iggy Pop. Selv mener filmskaperen at Iggy som en punkens grunnlegger representerer en positiv kraft.

– Punken var som The Stooges ikke destruktiv, men de var stylet destruktive. Punken handlet om å finne folk som liker det samme som deg, og det er tvert i mot sosialt og samlende. Kunne du den gangen høre The Clash live kunne du stå blant publikum å føle nøyaktig det samme som Joe Strummer følte oppe på scenen. Å synge om ødeleggelse kan være veldig sunt, og det samme kan ønsket – som punken hadde – om å knuse fortiden slik at man kan komme seg videre. Det er en del av naturen. De som ikke liker det eller skjønner det, er ikke en del av det. De er derimot en del av problemet, sier Jarmusch, og legger til: - Selv om vi nevner det i filmen ville jeg ikke grave i Iggys psykoser, dopbruk eller innleggelser selv om de er en del av helheten. Det var ikke den filmen jeg ville lage, sier han om dokumentaren som begynner med den første slutten, nå alle Stooges-medlemmene drar hver til sitt, noen mer oppløst av livsstilen enn andre.

Verdens beste

– Vi ville alltid starte filmen på den måten. Husk at The Stooges på det tidspunktet da alt brøt sammen var gutter på 23-24 år som hadde laget «Fun House» og «Raw Power», som for meg er de beste rock ‘n’ roll-skivene som noensinne er utgitt. Dette var gutter som kom fra ingenting, var skitt og likevel greide de å lage noe som betydde så mye for meg og mange flere. Jeg er fortsatt imponert av at det kunne gå an, men jeg forstår at det er noe dagens massekultur ikke fatter, sier Jarmusch.

På spørsmål om han med tanke på Neil Young låta synes det er «better to burn out than to fade away», svarer han at han nå svinner langsomt hen.

– Oh man, tro meg, jeg forsøkte å brenne ut, men klarte det ikke. Det er for mye å lære til at det er mulig for meg. Jeg analyserer ikke meg selv som filmskaper, og musikksmaken utvider seg hver eneste dag jeg lever, både gjennom nye ting og de endeløse mulighetene som ligger i musikkhistorien. Et liv er ikke nok for å finne ut av alt. Jeg er ikke typen som lytter til de samme ti albumene hele tiden, jeg er heller den som lytter til de samme 20.000 vinylplatene som utgjør livet mitt, sier Jarmusch, som litt beskjemmet innrømmer at Spotify er hans viktigste instrument når det kommer til å sjekke ut nye referanser og tips.

– Men egentlig er jeg vinylmann. Og jeg må innrømme at jeg er stor fan av kassetter og folk som nå vil få kassettene tilbake på markedet. Jeg kjenner noen kule band på Island som bare utgir stæsjet sitt på kassett. Jeg elsker det analoge, og rangerer vinyl over kassett og kassett over CD, sier regissøren som i år har premiere på hele to filmer.

Foruten «Gimme Danger» har han laget spillefilmen «Paterson» med Adam Driver, en historie om en bussjåfør som skriver dikt og som i likhet med «Gimme Danger» ble mottatt med begeistring i Cannes.

– «Paterson» er en delikat film med mange små fine detaljer. «Gimme Danger» er det stikk motsatte, men i kjernen handler begge om hvordan man velger å leve livet sitt, og hvilken gave du har fått utdelt. Paterson handler om å følge sin egen stemme som dikter, og Iggy er et strålende eksempel på at noen mennesker bare må gjennomføre det de setter seg fore fordi det rett og slett er det viktigste i hele verden. Selvsagt kan ikke alle være en Paterson eller en Iggy, men jeg tror alle har noen valg de kan ta og som de kan stå for.

– Det er du vel selv et godt eksempel på?

– Ja, og jeg er sta på det punktet der. Men så har jeg også lært fra folk som Iggy, Neil Young og Tom Waits, og folk som kom før oss igjen, som John Casavettes når det kommer til film, sier Jarmusch, som etter mange år som filmskaper nå har tatt opp gitaren og lager alt fra filmmusikk til avantgardisk rock med bandet Sqürl.

- Film og musikk har for meg alltid vært en del av den samme måten å se verden på, og det samme gjelder poesi og litteratur. Dette har alltid vært min næring til det å leve. Aller først var jeg musiker, før jeg begynte å lage film, men så har jeg funnet tilbake til det å lage musikk igjen nå det siste tiåret, Du kan legge skylda på Jack White. Mens jeg lagde en video for Jack Whites The Raconteurs lot han meg spille på alt han hadde av gitarer i huset der jeg bodde mens vi arbeidet. Jeg vendte hele tiden tilbake til en nydelig bluesgitar fra 1905, og da vi var ferdige fikk jeg gitaren i gave. Det viste seg at han hadde to stykker. Det var begynnelsen på meg som musiker igjen, og på bandet Sqürl.

– Har du noen gang spilt med Iggy?

– Nei, er du gal! Det ville vært så pinlig, Vi har gjort noen coverversjoner av andre band, som av Velvet Underground, men aldri turt å røre Iggy. Eller Neil Young, for den saks skyld.

Filmanmeldelse: Livet suger, særlig hvis du ikke dør etterpå