Nye takter

Innvandrerens USA

Slik verden har utviklet seg i 2017, var det opplagt at Neil Young måtte komme med et nytt album før året var omme.

Dagsavisen anmelder

5

Neil Young

«The Visitor»

Reprise

Verden kan av og til, stadig oftere vil mange si, virke håpløs. Men Neil Young gir seg aldri. Fjorårets album «Peace Trail» var opptatt av oljeledningen Dakota Access som blir lagt over urbefolkningens områder. Nå er det mer overordnede tilstander i nasjonen som opptar ham. I USA altså, der han fortsatt er på besøk. «I’m canadian by the way/and I love the USA», synger han, men denne kjærligheten handler om en frihet han, mildt sagt, er redd for kan forsvinne. Ofte har Neil Youngs engasjement i enkeltsanker vært omvendt proporsjonalt med det musikalske utbyttet. Denne gangen høres det bare ut som den alminnelige bekymringen har inspirert ham til store høyder.

Albumet dundrer av gårde med «Already Great», der de første akkordene skurrer omtrent som «Paranoid» med Black Sabbath. Neil Young har det ikke helt godt med omverdenen han heller. Som den innvandreren han er synger han om å bli godt mottatt i USA, frihetens land, der ikke alt har gått som de skulle. «No wall/no ban/no fascist USA» hører vi noen messe i bakgrunnen. «Not my words», forsikrer Young, bare noen rop han har hørt ute på gata, og de fortsetter og fortsetter mot slutten av albumet, bare overdøvet av en gitarsolo som understreker alvoret.

Det nye albumet er spilt inn med gruppa Promise of The Real, som vi har lært oss kan låte så rått og brutalt som nødvendig. Den altomfattende kampsangen «Stand Tall» når gode Crazy Horse-høyder i så måte. Men her er ikke bare buldrende og brakende agitasjon. Albumet har også et par låter som skulle tilfredsstille alle venner av tilbakelent akustisk Neil Young, med munnspillstativet på plass. «Almost Always» er så smektende som det går an i dette landskapet, til vi hører nærmere etter: «I’m living with a game show host/Who has to brag and has to boast/About tearing down the things that I hold dear».

«Stand up for what you believe/Resist the powers that be/Preserve the land and save the seas» synger Neil Young i «Children Of Destiny», og legger til et «preserve the ways of democracy». En sang som formmessig er noe av det mest absurde han har laget, overdådig arrangert, full av orkestrale fanfarer, som plutselig går over i dempede bekymringer for framtida. Albumet slutter med «Forever», ti minutter lang, og da betyr det ofte at det skal spilles lange elektriske soloer i det vide, brede og gode. Men dette er enda en tilbakelent countrysang, der han bare har veldig mye å fortelle, og legger fram en slags økologisk fabel for vår tid. Dette har han holdt på med siden «After The Goldrush» i 1970.

Albumet kommer samtidig med at Neil Young presenterer sitt livsverk på det nye nettstedet neilyoungarchives.com. I skrivende stund ikke åpnet for inspeksjon, men det skal være gratis til å begynne med, med muligheter til å høre alt han har gitt ut, og etter hvert enda mer han ikke har gitt ut, komplett med alt som er av data rundt innspillingene. Dette kan bli en lang natt for Neil Youngs mange venner.