Donkeyboy. FOTO: PÅL LAUKLI

Imponerende radiopop

Gullrekka finner du ikke hos NRK. Nei, den tilhører Donkeyboy.

 

5

Donkeyboy

«Lost»

Warner Music /WM Norway

På sitt tredje album gjør Donkeyboy litt som Daft Punk, litt som Kygo og litt som Pet Shop Boys. I sum blir det Donkeyboy. Plystring, barnekor og allsangrefreng er ikke noe å kimse av. Tvert imot er det imponerende hvor smittsomme sangene deres er.

Få, om noen, her til lands kan matche hitevnene til Donkeyboy. Med Stargate på laget er lyden fyldig og som skapt for radio. Det har de for så vidt allerede vist med flere av de siste års aller største radioslagere. «Downtown» kunne like gjerne vært Rihanna, mens avslutningen «Lost» tangere Avicii eller Kygo. Flere av låtene her har vi altså allerede hørt. «Triggerfinger» og «Crazy Something Normal», for eksempel. I samme slengen mister vi litt nerve på albumet, litt spenning over å holde noe nytt i hendene (eller finne i innboksen), men sånn er det blitt i popen. Vi er på sett og vis tilbake på 60-tallet, før albumet ble farkosten man skapte karrierer av.

Donkeyboy sogner til den kommersielle delen av popuniverset. De er tidenes mest spilte på radio og har et knippe singler som vil stå som påler i lang tid framover. La gå, de er ikke de hippeste i klassen der de gjør lettbeint popmusikk. Men det er jaggu ikke enkelt å hoste opp den ene fengende låten etter den andre, slik som Donkeyboy. Det er en kunst å snekre god popmusikk. At popalbum nå stadig oftere er en rad låter heller enn et verk som skal nytes i sin helhet, må vi nok bare innfinne oss med. Jeg skylder på Spotify. Og der er Donkeyboy gigantiske.