Nye takter

I sin egen verden

Bill Callahan er en av de mest egenartede artistene på Øya-programmet. En kul kulthelt med appell til et spesielt interessert publikum.

Dagsavisen anmelder

KONSERT

Bill Callahan

Øyafestivalen

Callahan var kjent som Smog i 15 år, men har i moderne tid sunget under sitt eget navn. Med en dyp, følsom stemme som passer perfekt til hans tilbakelente uttrykk. «Dream River» regnes blant fjorårets beste album.

Bill Callahan er ikke så ofte å se på våre kanter. Sist i Oslo var han i Kulturkirken Jakob, et lokale man skulle tro passer uttrykket hans bedre enn et provisorisk industritelt med plass til 5.000 mennesker. Det har faktisk kommet noen tusen for å høre på også. Sånt er noe av det flotteste ved Øya, at en sanger som ikke engang kan sjekkes ut på strømmetjenestene får et så stort publikum.

Callahan begynner med Smog-låten «The Well», som holder på i nesten ti minutter. Han er kanskje innadvendt, men ikke uten humor. Et høydepunkt i konserten kommer midtveis med «America!», en absurd kombinasjon av protestsang og hyllest til gamle countryhelter.

Bill Callahan gir ikke ved dørene, frir ikke akkurat til publikum, men er der i sin egen verden, med et lite band, og et sparsommelig sceneoppsett som tar tankene til 90-tallssjangeren lo-fi. Misvisende, fordi lydbildet er klart og flott, og gjør det mulig å høre mye av det Callahan synger. Noe som faktisk er nødvendig for å få fullt utbytte av sangene hans. Det gjør vi likevel ikke denne ettermiddagen, i disse omgivelsene.

Mange kan ha godt av å høre mer på Bill Callahan, men han gjør seg nok best i mer intime omgivelser.