Nye takter

I Julias drømmehage

Vakkert og oppløftende fra kunstpop-favoritt.

Dagsavisen anmelder

5

Julia Holter

«Have You In My Wilderness»

Domino/Playground

Den amerikanske singer/ songwriter-artisten Julia Holter fikk svært positive anmeldelser i 2013 for sin tredjeplate, «Loud City Song». Albumet ble et gjennombrudd for Holter, blant annet havnet det helt wøverst på musikkmagasinet The Wires liste over årets beste album. Den gangen hyllet anmelderne Holter for å mestre fusjonen mellom pop og eksperimentell kunstmusikk til fulle. På «Have You in My Wilderness» gjør Holter mye av det samme, men legger seg på en enda mer tilgjengelig linje.

Holter kommer selv fra en klassisk musikalsk bakgrunn , og på denne plata blander hun det klassiske med jazz, avant garde og solid pophåndverk. Dette høres muliges komplisert ut, men Holter baserer låtene sine på forholdsvis enkle og økonomiske musikalske utgangspunkt. Å lytte til de musikalske motivene på «Have You In My Wilderness» kjennes litt som å flyte inn og ut av drømme, takket være Holters svevende arrangementer. Stemmen hennes blir ofte mildt fordreid eller lagt oppå hverandre i flere lag, noe som forsterker det drømmende inntrykket. «Loud City Songs» hadde en streng, konseptuell tilærming, med utgangspunkt i den romantiske musikalen «Gigi» fra 1958. Denne gangen står Holter tematisk friere. Hovedmålet synes heller å være å dyrke frem det dramatiske potensialet i hver enkelt låt. Plata fremstår derfor svært mangefasettert og variert, der Holter blant annet beveger seg fra det underfundige på «How Long?» over til cabaret-musikk på «Everytime Boots», for så å bryte ut i full jazzfusion på «Vasquez». «Have You In My Wilderness» er et både vakkert og oppløftende album, som beviser at man ikke utelukkende må dyrke tristesse for å skape dramatiske tablåer om kjærlighet.

Spiller i Oslo, Parkteatret, 3. november

Se flere musikkanmeldelser og -saker på Nye Takter på dagsavisen.no