I hjertet av Kraftwerk

5

KONSERT

Kraftwerk

Operaen

Kraftwerk i Operaen demonstrerer at en av populærmusikkens grunnleggende bestanddeler fortsatt lever i beste velgående, som et futuristisk speil på sin en gang så visuelle framtidstro. Førsterytter Ralf Hütter blir, med eller uten de øvrige tre medlemmene som alle har arvet standplass bak computertaburetten, en påminnelse om hvor kraftfulle og innovative Düsseldorf-gruppa var, og på sitt vis fortsatt er.

Musikken slik den presenteres i konsertserien som strekker seg over åtte konserter fordelt på fire kvelder i Operaen, har gitt gjenklang ikke bare hos de tyske elektronikapionerenes arvtakere innen elektronikasjangeren, men også i massepopen og klubbmusikken generelt, på begge sider av Atlanteren, helt fram til våre dagers EDM-scene. Samtidig blir det klarere enn noen gang at Kraftwerks musikk består av like deler hjerne og hjerte, kalkulert til fingerspissene, men med et bankende og varmt engasjement som gjør den skinnende, enten det handler om lidenskapen for sykkelritt eller motstanden mot atomkraft.

Les også: Maskinmenneskene

På hver av de åtte konsertene spiller bandet et album i sin helhet, supplert med et «best of»-sett fra de øvrige studioalbumene som nødvendigvis vil endre seg i takt med utgangspunktet. Første kveld hadde «Autobahn» som utgangspunkt, et album som slo som et lyn da det kom i 1974, i brytningspunktet mellom blomsterrocken og gigantbandenes siste krampetrekninger. I Operaen står de fire saltstøttene på scenen med 3D-animerte folkevogner kjørende på motorveienes øde, repeterende formasjoner i ryggen. Det er en hyllest til friheten, men også til det kontrollerte og distinkte.

Kraften i den 22 minutter lange tittellåten, albumets «A-side», monotonien og de utsøkte synthdetaljene står i en litt glorete kontrast til animasjonens naive enkelhet, men målt opp mot hitlåtene som supplerer albumet under konserten, er det liten tvil om at «Autobahn» er et hovedverk i bandets låtkatalog. I forhold blekner albumets øvrige «kometmelodier», enda så lekne og klangfulle de er, samt «Mitternacht» og «Morgenspaziergang», som om var de overliggere fra Kraftwerk-grunnleggernes tre første søkende progalbum. På Operaens scene, hvor musikkens formasjoner står i hovedfokus, framstår «Autobahn»s splittede helhet likevel som et mesterverk i ulike valører.

Det var med «Autobahn» det hele startet på alvor, og siden originalplaten ikke var lang da den kom, og Kraftwerk ikke kjører omveier, gir denne konserten (nøyaktig 120 minutter) god plass til den øvrige perleraden med elektronikaklassikere, med «Radioactivity» som et høydepunkt, en nidvise over verdens verste atomskorsteiner. «Computerworld» må med, og flere «Tour de France»-sekvenser til levende, nostalgiske filmer fra klassiske Tour-ritt utgjør stolpene i denne delen av konserten, i tillegg til en god dose fra «The Man Machine». Først ut i så måte «Spacelab», som i bandets visuelle 3D-lek selvsagt flyr inn over Barcode og lander foran Operaen. Vi tilgir dem det litt hjelpeløse, enkle Pushwagnernske uttrykket, fjernt fra dagens spill- og datagrafikk, rett og slett fordi Kraftwerks animasjonslek kler nostalgien som nødvendigvis må prege materialet som spenner over et snaut halvt århundre.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Lyden er det imidlertid ingen nostalgi over. Den er like krystallklar som den himmelen Kraftwerk inspireres av og de elektroniske impulsene de søker, og det er et låtsett som virkelig viser bredden og spennvidden hos bandet. Nå endres også det visuelle følget, enten i retning en grovere, tematisk intens animasjon, klassiske modeller i svart-hvitt til popklassikeren «The Model» eller strober når det er naturlig følge til låtene. Særlig fungerer dette godt i den suggererende, mytiske «Trans-Europe Express», som ikke har mistet noe av sin iboende, hypnotiske effekt.

Kraftwerk endret musikkhistorien, men endringene gjorde også sitt til at bandet som enhet ble splittet, lenge før den eiendommelige splittelsen mellom Ralf Hütter og Florian Schneider etter fire tiår. Tre lange sekvenser innlemmes som ekstranumre i Operaen denne kvelden. Først «The Robots» slik den skal gjøres, med mannequiner foran visuelle signaturer, så en sekvens av et lappeteppe fra «Techno Pop» («Electric Café») bestående av «Boing Boom Tschak», «Techno Pop» og avslutningsvis «Musique Non-Stop», hvor de fire herrene bukker seg ut av lyset og scenen. Også her, med låter skrevet på midten av 80-tallet, viser de innovativ kraft inn mot technomusikkens utvikling, rytmisk eksplosivt og sofistikert, men uten det hjertet som Hütter legger i sine beste øyeblikk fra årene i forveien. Heldigvis banker det fortsatt sterkt i hoveddelen av Kraftwerks Opera-konsertserie «The Catalogue – 12345678».