Nye takter

I en egen klasse

Laura Marling bekrefter at hun er en av de mest spennende sangerne og låtskrivene i dag.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

5

POP

Laura Marling

«Short Movie»

Caroline/Virgin

Laura Marlings «Once I Was An Eagle» var det beste albumet som kom i 2012. Oppfølgeren «Short Movie» er hennes femte. 25 år gammel bekrefter hun det bråmodne inntrykket. Laura Marling høres fortsatt mer erfaren og selvsikker ut en de fleste. Annerledes enn de fleste også. Så langt fra å være en alminnelig sanger og låtskriver som man kan forlange. Hun høres fortsatt ut som om hun kommer fra en annen tid, da det eksentriske og eklektiske var forventet i den mest spennende delen av popkulturen.

Laura Marling lager sanger som vandrer sine egne veier, uten alminnelige fraser og fakter. Hun begynner dypt inne i den engelske folketradisjonen med «The Warrior», men allerede i «False Hope» hører vi at Marling omfavner den elektriske gitaren. Som til og med buldrer og braker, uten at hun går bort fra sin egne sans for frie strukturer. «False Hope» er likevel det nærmeste vi kommer en alminnelig poplåt på dette albumet.

«Once I Was An Eagle» handlet gjennomført om vonde tanker. Denne gangen er det mer isolerte fortellinger fra følelseslivet, men fortsatt er sangene til Marling strenge og sinte når det trengs. «Love seems to be some kind of trickery/Some great thing to which I am a mystery/I’m not sure I can do it», synger hun i «Don’t Let Me Bring You Down». Men ikke alle sangene er like pessimistiske nå.

Laura Marling spiller gitar på forskjellige måter for hver låt, både akustisk og elektrisk. Hun er en veldig god gitarist. Det er ikke så ofte vi legger merke til sånt hos moderne sangere og låtskrivere, men Marling utmerker seg virkelig med instrumentet. Da er det fort gjort å sammenligne henne med Joni Mitchell, kvinne med gitar og avansert gitarspill, men hun høres virkelig veldig blå ut i «Walk Alone» og «How Can I». Hun kan også ta utgangspunkt i akkordsekvensen fra «All Along The Watchtower» og bruke den til å gjøre «Divine» til et av de fineste sporene på albumet. Og la «Gurdjieff’s Daughter» være en slags datter av «Sultans of Swing». Uten at noe av dette ødelegger inntrykket. Laura Marling klarer å være både gammel og klok og ung og nysgjerrig på samme tid.

«Short Movie» kommer med et litt krevende presseskriv om behovet for å finne igjen seg selv etter åtte år på veien, å gli inn i anonymiteten, og slippe mer oppmerksomhet en stund. Beklager å bidra til elendigheten, men Laura Marling er fortsatt verdt å vite om. «Who do you think you are?/Just a girl that can play guitar/I think I could get away with saying only half what I say,» synger Laura Marling i tittelåten på «Short Movie». Det har hun helt rett i.

Spiller på John Dee 22. mai.