I Dylans blodige spor

Bob Dylans «Bootleg»-serie, med sjeldenheter fra hans omfangsrike arkiver, er kommet til nr. 14. En av de mest imøtesette, må det vel være trygt å si. For «Blood On The Tracks» er en av artistens aller høyest elskede utgivelser, men kunne fort kommet til å høres helt annerledes ut enn den versjonen vi kjenner. Nå kan vi oppleve den som et nesten rent soloalbum, og det er kanskje bare gammel vane som ikke gjør den enda bedre enn før?

Les også: Enda et hurra for HP Gundersen

Bob Dylan ga ut «Blood On The Tracks» tidlig i 1975. Albumet kom på et tidspunkt da det ikke var gitt at Dylan skulle fortsette å være en ledende sanger og låtskriver i årene framover. 70-tallsutgivelsene så langt hadde vært en blandet fornøyelse. Nå var selve livet hans blitt en blandet fornøyelse også, med store samlivsproblemer med kona Sara. Dylan trakk seg tilbake og skrev sanger i sin lille røde bok, som betroelser til en dagbok. Eller kanskje ikke?

Gluecifer: Det alle hører på 20 år etter

«Blood on The Tracks» har ofte vært omtalt som et skilsmissealbum. Selv har Dylan kategorisk benektet dette, og sagt at sangene hans aldri er bekjennelser. Dette tror vi ikke helt på. Selv om fortellingene ikke er konkret selvopplevde (ingen har vel påstått at han skjøt en mann kalt Grey og tok kona hans med til Italia), så er sinnsstemningen i sangene til å ta og føle på.

«Blood on The Tracks» kom etter den store «Before The Flood»-turneen med The Band. Det kan se ut som Dylan syntes det han hadde foran seg var så personlig at han ville gjøre det alene. Et av de store albumene i populærmusikkens historie kunne vært spilt inn i løpet av fire intense dager i studio i New York. Dylan rakk å hente inn et band, men også å gi de fleste musikerne sparken i løpet av disse dagene. Resultatet var klart til å bli gitt ut, men etter litt betenkningstid valgte Dylan å spille inn halve albumet om igjen, og tok seg tid til to nye dager i studio i romjulen 1974, i Minnesota. Alt som skjedde der er ikke like godt tatt vare på. Vi får bare høre de fem innspillingene som ble brukt på det endelige albumet, i remiksende utgaver.

I luksusutgaven av «Blood on The Tracks» kan vi imidlertid følge New York-innspillingene i detalj, opptak for opptak, i den rekkefølgen de ble spilt inn. Vi hører igjen Dylan med bare gitar og munnspill, slik mange hadde savnet siden han «gikk elektrisk» midt på 60-tallet. Nå har «Blood On The Tracks» alltid hovedsakelig vært et akustisk album, men her er altså artisten nesten alene igjen, i all sin kraft, med en bass som eneste støtteapparat. Som vanlig i slike sammenhenger med avbrutte introer, avbrutte endinger, alt som hører med i studio, men likevel med en forbausende vilje til å gjennomføre sanger som kunne virke fiks ferdige allerede. Her er for eksempel 12 forsøk på «You’re Gonna Make Me Lonesome When You Go».

Det kommer også en ny, komprimert utgave av «Blood On The Tracks» på én CD, som har de samme låtene som på originalalbumet, men her i alternative versjoner. Hele tida med Dylan nesten alene bak mikrofonen, bare den diskrete bassen i tillegg i noen av sangene. Den begynner som vanlig med «Tangled Up In Blue», og vi hører hvor annerledes det kunne ha blitt – ikke bare på grunn av lydbildet, men også teksten, her fortalt i tredjeperson, med «he» i stedet for «I» som fortalte historien til slutt. Tekstene er nemlig heller ikke alltid akkurat som de vi har er vant til, men gikk seg til etter hvert. Selv om den låter annerledes her skjønner vi godt at «Tangled Up In Blue» har vært en av de mest utholdende sangene i repertoaret. Framført på 1.685 konserter ved siste opptelling.

Les også: Det er ikke Pink Floyd, men hvem er det som spiller?

Selv om den nye «Bootleg»-utgaven har en langt rekke opptak som ikke har vært gikk ut før, er det bare én helstøpt sang som ikke kom med på albumet. «Up To Me» kom ti år etter ut på «Biograph»-samlingen, men var ikke fremmed for Dylans venner, siden Roger McGuinns framførte sin versjon på sin «Cardiff Rose» allerede i 1976, i etterdønningene av Rolling Thunder-turneen. Hvorfor ikke «Up To Me» kom med på «Blood on The Tracks» er usikkert. Den er som antydet helt på høyde med resten av materialet, men er kanskje melodisk for lik både én og to av de andre sangene?

Det kan skrives dype avhandlinger om innholdet på «Blood On The Tracks». Som jeg har vært innom før, så kommer dette aldri i veien for at Bob Dylan estetisk sett rett og slett er svært spennende å høre på, om man skjønner tekstene eller ikke. Selv om det er sterkt å høre Dylan framføre sangene like innbitt alene som sangene antyder, så er det noe med de kjente bandinnspillingene fra Minnesota som, selv om de ble tatt helt på sparket, får dem til å skinne. Og helt sikkert har gitt «Blood On The Tracks» et større publikum enn de ellers ville hatt. Omslagsteksten avslører også en opplysning som er lite kjent. At hastigheten på sangene slik de hørtes på «Blood on The Tracks» var øket med et par hakk i forhold til innspillingen, for å gi dem en ekstra spark. Dette skal ha vært en mer vanlig produksjonspraksis enn vi har visst, og derfor får vi nå høre sangene i det tempoet de egentlig ble framført i for første gang.

«Blood On The Tracks» ble godt mottatt. Albumet gikk helt til topps i USA, og nådde 2. plass i Norge, bare holdt nede av «Forever And Ever» med Demis Roussos. Vi vet ikke om de komplette innspillingene av denne blir tilgjengelige i overskuelig framtid. «Blood On The Tracks» ble kåret til årets album i New Musical Express, foran to album av den største utfordreren Dylan kunne få i 1975 – Bob Marleys «Natty Dread» og «Live». «Basement Tapes» var på 6. plass. I den konkurrerende avisa Sounds kom Joni Mitchells «The Hissing Of Summer Lawns» foran «Blood on The Tracks». Og for å fylle ut tidsbildet: Patti Smiths «Horses» er lenger ned på listene, sannsynligvis en mer polariserende utgivelse for ekspertisen på denne tida. «Born To Run» ser ikke ut til å ha kommet i betraktning.

Den største nye utgaven av «Blood On The Tracks» lever som vanlig opp til «luksus»-begrepet, med to medfølgende bøker, fulle av analyser, fotografier og reproduksjoner – inkludert den røde notisboka med tekster som ble nevnt innledningsvis. I andre «Blood On The Tracks»-nyheter kan vi nevne at sangeren Tom Roger Aadland kommer med en ny utgave av det lovpriste albumet «Blod på spora», der han framførte sangene på rekke og rad oversatt til nynorsk. Nå med «Opp til meg», den nevnte «Up To You», som ekstraspor. Regissøren Luca Guadagnino har kunngjort at han vil lage spillefilm basert på innholdet i sangene på «Blood on The Tracks». Det skulle være nok drama å forholde seg til.