Ane Brun smøg seg inn i publikums bevissthet på Øyas første dag.

Hyller de som har gått foran

Ane Brun roper ikke høyt, men ingen kan unngå å høre hva hun sier.

 

5

KONSERT

Ane Brun

Øyafestivalen, onsdag

Ane Brun er en av de sjeldne artistene som kan skru ned tempo og volum, og likevel få et festivalpublikum til å lytte andektig og drømmende. På Øyafestivalens første dag gjorde hun maksimalt ut av et klemt tidspunkt. Hun kom fram på scenen som en levendegjøring av at oransje er det nye svart, og hun lyste opp med et sett låter som delvis var hentet fra det sjette studioalbumet «When I’m Free», delvis fra et etter hvert voksent lager av publikumsforventninger. Det var førstnevnte som imponerte mest, og særlig det som snart fortonte seg som selve navet i konserten, «You Lit My Fire». Denne hyllesten til de som har gått før henne, foregangskvinnene innen de feministiske bevegelsene, ble en personlig ytring i frustrasjon og ærefrykt, og måten hun framførte den på plasserer henne naturlig inn blant et sterkt og historisk sjikt kunstnere som alle definert sin egen plattform.

LES OGSÅ: Aurora erobreren

I likhet med mange av de andre sangene fra albumet som kom i fjor, handler «You Lit My Fire» i stor grad om selverkjennelse, troen på seg selv og det å våge de store sprangene. Slik blir sangen et vitnesbyrd om at Ane Brun også fra konsertscenen har evnen til å fortelle de virkelig nære historiene uten å bruke de mest åpenbare faktene. Det kan synes som om platens tematikk har smittet over på måten hun nå inntar en scene på. Hun gjør det lekent, men er intenst tilstede og åpen for publikumsresponsen. Med det følger også evnen til å tone det hele ned, i retning jazzen og i retning verdensmusikken, enten det er indiske ragaer som skimtes i bakgrunnen eller det er funk eller de klassiske følelsene som får fritt spillerom over strykere og varlig kor.

Når bandet har jazzblod i årene, som bassist Dan Berglund (tidligere Esbjörn Svensson Trio) samt Martin Hederos (Soundtrack Of Our Lives) på tangenter, borger det for spenning og spennvidde i akkompagnementet. Det høres spesielt godt i sprangene mellom låter som «Directions» og den forsiktige åpningen «Hanging», mens mellomspillet gir rom for den akustiske gitaren før Brun velger å spille ut kveldens trumf for å vinne den virkelig store publikumspotten. Det er selvsagt hennes helt egne tolkning av Beyonces «Halo», med en stemme og en tilnærmelse som bare Ane Brun kan gi den.

LES OGSÅ: Brun går pop

Dermed er også konserten inne i et annet gir, med nevnte «You Lit My Fire» og den for konserten svært betegnende og ubestridte «Still Waters», som med linjene «My life won't wait and look back at me/ I'll be the one to lead the way» understreker hele opptredenens essens i ett og alt. Ikke dermed sagt at den internasjonalt meritterte Ane Brun på noe vis har vært forsiktig før, men i det siste har hun på en helt ny måte funnet en egen stemme også utover det rent orale. En plankeversjon av «Do You Remember» blir nest siste stopp, før hun så illustrerer sitt eget ståsted med «I Can’t Stop Playing (Makes Me High»). Og denne kvelden løftet hun ikke bare seg selv, men også Øya-publikummet, på sin egen funky, men stille måte.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!