Hvorfor vi alltid vil tilbake til Roskildeeeeee!

KOMMENTAR: Nord-Europas største og lengstlevende festival skulle vært avvikla denne uka. Roskilde festival har alltid handla om mangfold, humanisme og musikk, aldri om profitt. Derfor kommer vi tilbake. Men dens eksistens er ikke noe vi kan ta for gitt i et tilspissa konkurransemarked.

Det er scener i livet som beviselig gir grunn til å tro på at vi kan være bare én nasjon mennesker under én groove. Som det å forenes gjennom musikkens kraft i sterke øyeblikk der alt som ellers skiller oss fra hverandre opphører. Det skjer idet vi gir oss hen til opplevelsen en konsert kan være, på et sted der verdisyn og identitet forsterkes og bekreftes gjennom personen ved din side – og de mange andre tusen menneskene rundt deg. Kanskje kan det være opptil 60.000 folk til stede ute på en og samme gressmatte, foran en gigantisk oransje scene. En synkronisert forsamling. Jeg snakker om Roskilde, selvfølgelig.

Denne uka skulle festivalen stått for årets beste uke for 49-ende gang siden den først ble avvikla i 1971. I dag skulle Doja Cat og norske Sassy 009 spilt på Apollo, Moses Sumney på Avalon, FKA Twigs og Thom Yorke skulle fortryllet oss i et smekkfullt og klamt Arenatelt, og Anderson .Paak and the Free Nationals og Tyler, The Creator ville ha «fyret den af» på hovedscenen Oransje. Diskusjonen ville kanskje gått i hvorvidt Kendrick Lamar leverte sitt beste show dagen i forveien, eller hva vi syntes om Taylor Swift, som sto på den samme scenen på festivalens første dag.

Koronaen har for lengst hijacket det globale kulturlivet, men datoene til Roskildes 50-årsjubileum i 2021, er allerede satt. Billettene utsolgt. Men det at Roskilde presterer å fortsatt bli utsolgt, og fortsatt holder seg relevant, er ikke selvsagt. Ikke i et så konkruransetilspissa festivalmarked. For det er noe helt unikt ved Nord-Europas største festival som gjør at folk gledelig kommer tilbake for å leve i sitt eget søppel og urinstøv år etter år.

Alien og ku er faste uofisielle maskoter på Roskilde og har tidvis blitt observert av artister fra scene. De har også vært på scenen. (Foto: Mode Steinkjer)

Det var som et vekkelsesmøte første gang jeg selv, uten tillatelse, dro til Roskilde som sulten 17-åring for å pleie min indre punker-hippie i 2003. Det var så klisjé som det kunne bli: Roskilde-festivalen var min første kjærlighet. Følgelig endte det også med kjærlighetssorg da romansen var over. Denne intense, overbærende tilstedeværelsen av godhet og aksept sydet og boblet utover den enorme teltplassen som besto av krysninger mellom camp og kunst, forseggjorte og ikke fullt så forseggjorte flagg og «utsmykninger», folk med null å melde med høyt volum i megafon, et kor som sang «det er skinke i køleskabet», folk iført «plagg» man ikke ante hva var – for ikke å snakke om de som ikke likte å gå i klær overhodet. Totalt akseptert det også. Det er ikkeno som heter dårlig smak eller harry. Helst skal man være så sær og teit som mulig. Alle skal med. Det føles alltid som en åpenbaring å komme tilbake til dette stedet med så mange dedikerte mennesker, i en gigantisk sammensmelting av en felles innstilling om at vi skal faen meg ha det gøy. Koste hva det koste vil.

«The Orange Feeling», festivalens slagord beskriver den eksplosive frihetsfølelsen som innhenter deg når du overgir deg til den salige lykkerusen og sier farvel til hverdagen. «The Orange Feeling» kjenner man kanskje ikke sterkest på når man våkner en våt morgen med «tømmermænd», etter å ha styrta en halv flaske tequila som siste kveldsdrink før krasj i madrassen natta før, på femte dagen. Og da er du bare midtveis. Men the oransje feeling er helt klart der hele tida, og gjør noe med innstillinga til gjestene som kommer for å «gi den gas» i ti dager. Min subjektive opplevelse er selvsagt ikke unik. Roskildeuniversitetet har forsket på denne festivalmodusen som gjør at folk kommer tilbake år etter år, som en heroinist som prøver å få den samme gode rusen som aller første gang. På Roskilde skjer liksom alt mulig som aldri skjer på en norsk festival. Ikke minst oppdager man så mye man ikke ante man ville like av musikk, ved siden av artistene man svetter, blør og griner for.

Suksessoppskriften handler om flere ting. Det ene er en dedikasjon og evne til å booke med hjertet og med ører for kvalitet. At man tar publikum på alvor, på tvers av aldersgrupper og smak, for å holde gjennomsnittsalderen på 27 år, slik at det aldri kan bli en homogen «russefest», er en vital faktor. Men Roskilde-festivalen er også drevet av en politikk som gjennomsyres i alle ledd, i denne provisoriske «staten» som oppstår årlig i en tidagers periode første helg i juli, og med et innbyggertall som visstnok gjør den til Danmarks tredje største by når den er bosatt. Det er en tydelig bevissthet omkring rollen som en ikke-kommersiell aktør, men som en non-profit, idealistisk festival som fronter humanisme, antirasisme, inkludering og mangfold. Det speiles nettopp i programmet som også er progressivt, i satsinga på kunstnere, foredragsholdere, og støtte til ideelle aktører. Overskuddet går hvert år tilbake til Roskilde by, til humanitære prosjekter og internasjonale solidaritetsfond som jobber for en mer rettferdig og bærekraftig verden: Redd Barna, Leger uten grenser, African Artist Peace Intiative, Skateistan, organsiasjoner som jobber for aksept av kjønnsmangfold, naturorganisasjoner, you name it. Norske Natur og Ungdom mottok for eksempel 75000 danske kroner i 2018.

Foo Fighters med frontfigur Dave Grohl i spissen, har vært flere ganger på Roskilde. her fra 2005. (Foto: Erik Norrud)

Som festivalgjest er Roskilde-festivalen det nærmeste jeg har kommet anarkisme – eller anarkokollektivisme – i praksis. Det kan diskuteres, men dette vesle samfunnet funker i hvert fall i ti dager. Fordi Roskildes filosofi om å ta vare på folk, gjennom å gi gjestene en følelse av frihet og inkludering skjærer igjennom. Bookingen satser på mangfold og kvalitet, og når ut til musikkelskere på tvers av alder, legning og sosial bakgrunn. Dermed blir målebegreper som normalt splitter oss som mennesker, som grenser, bakgrunn og klasse, blir ubetydelige idet vi møtes i felles enighet om betydningen av de gode opplevelsene.

Gjennomførte og unike aktører og samlingsplasser som Roskilde-festivalen er en sjeldenhet. Og det er ikke noe man skal ta for gitt kommer til å eksistere i all tid. Ikke i det klimaet vi er i nå. Festivalen overlevde katastrofen og tragedien som skjedde under Pearl Jam-konserten for 20 år siden, som skulle markeres under årets festival. Med annonseringa av utsolgt Roskilde-festival i 2021, ser det ut som Nord-Euorpas festivalmor overlever en koronapandemi også. Men konkurransen er fortsatt stor fra andre festivaler. Roskilde var et mye større fenomen for rundt 15–20 år siden her hjemme. De siste åra har besøkstallet fra Norge vært på rundt 7000, altså 10 prosent av antallet solgte billetter. Men rundt år 2002/2003 brukte antallet nordmenn som dro på Roskilde å være omtrent det dobbelte. Et tilspissa konkurransemarked som følge av flere aktører på festivalfronten, har ført til at det som før var unikt for Roskilde - nemlig eksklusive navn øverst på plakaten - er vannet ut: Den samme remsa av headlinere er plutselig noe vi kan se flere steder i Norge og andre festivaler i Europa. Følgelig er det mer sannsynlig for en nordmann med trangt budsjett å heller prioritere Øya eller Kadetten, enn å dra helt ned Danmark for å se de samme artistene.

I et mer profittdrevet festivalmarked blir samtidig non-profit-aktører som Roskilde-festivalen enda viktigere å bevare. Hvorfor? Jo, fordi den genuine interessen for gode musikkopplevelser, den som fortsetter å trekke publikummere tilbake til de gode konsertopplevelsene, er ikke noe vi kan ta for gitt. Konsertkultur og festivalkultur er også noe som må læres, næres og pleies. Det å utvikle en genuin og dedikert interesse for å oppleve band og artister oppstår når det legges til rette for det. Og hvor oppstår det? Jo, i møte med god musikken, selvsagt. Og i møte med andre mennesker i kjærlighet til musikken i det levende formatet.

Det er som med fotball: Den mest intense opplevelsen, kjærligheten, den får du på supportertribuna, ikke hjemme alene foran TV-en. Da er det ikke helt heldig med andre tilskuere ved din side som kikker i mobilen eller snakker høyt om noe helt annet og ikke tar del i det som skjer. Det legger liksom en demper på det hele. Jeg har opplevd dette litt for mange ganger i norsk festivalkontekst: Folk som ikke var så voldsomt interessert i hva som skjedde på scenen. De hadde kanskje god råd til den billetten, men de var der for øl. Den typen «kultur» er ikke like mye synlig på Roskilde. Engasjement og dedikasjon er så mye mer til stede. Det er ting Roskilde-festivalen har fått til som ikke kan oppleves på andre festivaler i Europa. Og det er helt unikt. Og det er nødvendig. Disse menneskelige møtene som oppstår i en felles enighet om gode musikkopplevelser, er udiskutabelt en vital del for å opprettholde interesse, og pleie sitt følelsesmessige forhold til musikken. Det er «The Orange Feeling». Og den må ikke tas for gitt. Roskilde har aldri vært butikk, det har alltid handla om musikk. Det er derfor vi kommer tilbake. Også når vi tror vi har blitt for gamle.