Janelle Monáe er proff, men man har sett det før. FOTO: AUDUN BRAASTAD/NTB SCANPIX

Hvitt og sterilt med Monáe

Monáe frir voldsomt til publikum og lykkes tidvis svært godt.

KONSERT

Janelle Monáe

Øyafestivalen

Der man ofte snakker om norgesvenner, kan man kanskje omtale Janelle Monáe som en øyavenn nå. Dette er tredje gang hun spiller på Øyafestivalen, og det er også tredje gangen vi får oppleve noenlunde det samme. Det er ganske folksomt før konserten, og stemningen er lun når det hvitkledde bandets konferansier roper «hei, hei, Norge!» og «hyggelig å møte deg!» over tonene til «Thus Spoke Zarathustra» og «Suite IV».

«Givin’ ‘em What They Love» åpner for alvor ballet, og lyden er for anledningen god. Lydbildet preges av mer gitar enn man er vant til fra plateversjonen. De om lag tusen fremste rister godt på kroppen før «We Can Freak Out». Også den sitter akkurat som den skal, men det er nettopp her Janelle Monáe sitt problem er. Hun leverer et rutinepreget show, som Øyafestivalens publikum opplever for tredje gang. Monáe ser bra ut, hun låter bra, og hun har til og med på seg akkurat det samme som sist hun besøkte byen.

Under «Q.U.E.E.N.» viser bandet, kordamene og Monáe selv hvor velkoreograferte de er når alle danser likt. «I’m a star» synger showets stjerne under «Electric Lady», og følger opp med call-and-response-lek med publikum. Hun har selvsagt helt rett, hun er en stjerne, og bandet er bunnsolid, men det mangler det lille ekstra. Vi har sett akkurat det samme, på (nesten) akkurat samme sted, fra akkurat samme artist.

Monáe frir voldsomt til publikum og lykkes tidvis svært godt, særlig når hun gjør James Brown-låta «I Feel Good», som følges opp av pusterom i kraft av «PrimeTime» og slagerne «Cold War» og «Tightrope». Å oppleve Janelle Monáe er å oppleve et velkoreografert, godt innøvd show, men det føles hvitt og sterilt, akkurat som bandet er kledd.