Hvilket album er Ozzy Osbournes beste? Og verste?

Black Sabbath ga Ozzy Osbourne evig legendestatus som «The Godfather Of Heavy Metal» fra debuten i 1970 med platen «Black Sabbath», via klassikere som «Paranoid» og «Sabbath Bloody Sabbath» til livsstilen holdt på å drepe både bandet og utgivelsene. Etter at Ozzy Osbourne fikk sparken fra Black Sabbath i 1979, reiste han seg igjen med en solokarriere som skulle gjøre han langt større alene enn han var sammen med bandet, tross ryktet som rockens villeste showmann.

Les også historien om Ozzy Osbourne etter Black Sabbath: Trollmannen fra Ozz: Fra flaggermusbiter til realitystjerne

Her er Dagsavisens rangering av studioplatene fra solokarrieren til Ozzy Osbourne:

Les også:  Ga Piknik i Parken et realt spark bak

1. «Blizzard Of Ozz» (1980)

Hvem skulle trodd Ozzy Osbourne året etter at gitarist Toni Iommi regelrett sparket han på dagen (27. april 1979) fra Black Sabbath, skulle komme opp med en solodebut som står igjen som en bragd uansett sjanger. Med «Blizzard Of Ozz» ble soloartisten og det popkulturelle fenomenet Ozzy født, den utøylelige showmannen som med sin karakteristiske stemme i tillegg høvlet ut sterke hardrockperler som dannet skole for en hel generasjon. Randy Rhoads på gitar spilte seg for alvor inn i historiebøkene og sto fram som selve garantisten for det lydbildet som Ozzy gjorde til sitt eget. Høydepunkter som «Mr Crowley», «Crazy Train», «Suicide Solution» og «Goodbye To Romance» står fortsatt som påler, og alle er naturlige innslag på avskjedsturneen.

Les også: Sommer og Sabbath-fest

2. «Diary Of A Madman» (1981)

Så er «mørkets fyrste» – The Prince Of Darkness – født, og her er journalen fra galskapen som på ingen måte var hentet ut av løse lufta. Under innspillingen av Black Sabbath-platen «Technical Ecstasy» drakk Ozzy så tungt ifølge sin egen biografi at han la seg inn på det viktorianske skrekk-kabinettet Stafford County Asylum, noe som sannsynligvis gjorde vondt verre. «Over The Mountains» innledet et album proppet med låter fra en selvsikker artist som benyttet seg av Rhoads melodiske, distinkte gitarspill for alt det var verdt. Vokalen var bedre enn på mange år, og selvironien lå tjukt smurt ut over hele albumet. «Flying High Again» kunne vært et høydepunkt på et av de bedre Free-albumene og viste til fulle at også Ozzy kom fra en metaltradisjon smittet av den amerikanske bluesen, mens «You Can’t Kill Rock And Roll» viste hvor sjarmerende Ozzy kan være i smulere farvann. Tittelkuttet er en galskapssang som bygde myten om Ozzy til nye høyder.

Les også: Se bildene fra Musikkfest Oslo 2018

3. «No More Tears» (1992)

Ikke at Ozzy hadde vært borte, men dette var en plate som ikke bare inneholdt bedre låter enn dens forgjengerne, den var også mer velspilt, bedre produsert og hadde den personlige dybden som gjorde den til en suksess både kommersielt og kunstnerisk. «Mama, I’m Coming Home», tittelkuttet, «I Don’t Want To Change The World» sto fram som høydepunkter ved siden av «Desire». Sistnevnte var en av fire låter på albumet som Motörheads Lemmy Kilmister skrev tekst til. Gitarist Zakk Wylde bidro sterkt på låtsiden til at resultatet ble ett av 1990-tallsrockens sterkeste.

Les også: Ozzfest i Spektrum

4. «Bark At The Moon» (1983)

Med bildet av Ozzy Osbourne som varulv foran fullmånen, fikk kristenfundamentalistene vann på mølla. Aldri har han vel vært morsommere og mer selvironisk lekende med sin egen myte enn på denne platen, hans tredje i solosammenheng og som han alene er kreditert som låtskriver for. Jake E. Lee, som kom inn som Randy Rhoads erstatter på gitar, skulle angivelig hatt sin det av æren for flere av komposisjonene, men skal ha blitt forelagt en kontrakt hvor han måtte frasi seg alle rettigheter. Familien Osbourne var i ferd med å sikre familieformuen. Tittelkuttet er platens fremste ulvehyl, og fast åpningslåt på Ozzys konserter.

Les også: Sabbath for livet, for siste gang

5. «The Ultimate Sin» (1986)

Dette albumet bedre enn sitt rykte, men på mange vis også et speil på alt som var galt med metalmusikken på denne tiden, en dreining mot det pompøse og polerte, hvor spissene på håret ofte var hardere enn riffene. De sto Jake E. Lee for, og de skulle bli hans siste i Ozzy-sammenheng. Mangler de helt store låtene, og antikrigslåta «Thank God For The Bomb» er med sitt «Nuke ya, nuke ya»-omkved en mildt sagt flau anekdote sammenlignet med Sabbaths «War Pigs». Når albumet likevel skinner er det på grunn av låta «Shot In The Dark», noe av det beste Ozzy har laget uansett band eller tidsepoke.

Les også: Tungvektere med æren i behold

6. «Down To Earth» (2001)

Du husker vel låta «Dreamer», som i mange år hjemsøkte utestedenes små timer som en powerballade langt utenfor datidens elektroniske tidsstrøm. «Down To Earth»-albumet var slett ikke ille, selv om alle egentlig håpet på at det gjenforente Black Sabbath, som fant sammen igjen i 1997, skulle finne veien til studio. I stedet setter Ozzy seg selv inn i samtiden, som alltid reflekterende og selvransakende når det gjelder sitt eget tunge misbruk, og låta «No Easy Way Out» er i bunnen hjerteskjærende om det å ha løpt linjen helt ut. Zakk Wylde er stødig, for ikke si eksplosivt tilstede.

Les også: Supertramp i klaveret

7. «Black Rain» (2007)

Ozzy Osbournes status etter realityserien «The Osbournes» lot seg ikke uten videre forene med statusen som troverdig metalgud. Men med en av-og-på-karriere som frontmann i Black Sabbath (konsertene i Skandinavia i 2005 var faktisk et tungrockens mirakelcomeback), og med en solokarriere på flaggermusvinger over flere tiår, skulle det mer til enn lattervekkende celebritetsstatus for å stoppe mannen. «Black Rain» var hans første soloplate på seks år, og til glede for gamle fans var Zakk Wylde på plass med en hoggende, markant gitar. Låtene «Not Going Away» og tittelkuttet var små maktdemonstrasjoner, men resten ble for mye middelmådig hardrockeksersis og terping på gamle klisjeer.

Les også: Legendene holdt koken

8. «No Rest For The Wicked» (1988)

Savnet av Randy Rhoads var fortsatt påtakelig da Ozzy gikk i studio for å spille inn sitt femte studioalbum. Jake E. Lee var ute, og inn kom unggutten Zakk Wylde. I ånden er platen klassisk Ozzy, med sanger som beveger seg på kanten av kontroversene, ikke minst «Bloodbath In Paradise», en av flere sanger på platen om navngitte mennesker og fenomener, i dette tilfellet Manson-familiens drapsraid. Ingen bør bli overrasket om Quentin Tarantino velger å bruke denne i sin kommende film, men det gjør ikke plata som helhet bedre eller mer interessant. Zakk Wylde prøver litt for mye å leve opp til forventningene, men skal først finne seg til rette fire år senere på det lille mesterverket «No More Tears».

Les også: En klassereise i black metal

9. «Scream» (2010)

På «Scream» måtte Ozzy greie seg uten Zakk Wylde. Inn steppet Gus G, som hadde spilt i Firewind. Men gitaristen ble lite annet enn en butt spydspiss i et til dels helt nytt band, og fikk ikke markert seg som noe annet enn en lettversjon av Wylde. «Scream» har likevel noen absolutt habile øyeblikk, som førstesingelen «Let Me Hear You Scream». Men produksjonen var bombastisk formatert og lite krevende i variasjon og vokalfrasering, trolig for at en på det tidspunktet redusert Ozzys skulle kunne gjøre den troverdig. En grei, men lettglemt Ozzyfest, og på ingen måte med det skjæret av nyvunnet storhet som han skulle oppvise med Black Sabbath-comebacket «13» få år senere.

Les også: Tons of Rock i toppsjiktet blant festivalene

10. «Ozzmosis» (1995)

Alt lå til rette for at denne platen skulle bli en suksess. Ikke bare var forgjengeren «No More Tears» Ozzys beste på veldig mange år, men Geezer Butler fra Black Sabbath var med i bandet sammen med Zakk Wylde og Rick Wakeman fra Yes. Produsenten hadde skrudd for Soundgarden og andre som hadde vært med på å gi metalmusikken et nytt løft. Men dessverre hadde «Ozzmosis» verken låtene, energien eller noen «it»-faktor som virket overbevisende. Det beste man kan si om albumet i ettertid er at Ozzys mytebefengte tekster om alt fra Perry Mason til Dr. Jekyll var blant hans mest engasjerte. I dag hans mest «glemte» album, en begredelig kjedsomhet fra ende til annen.

Les også: Hjelp, han er i popbransjen ennå