Hver gang vi møtes jubilerer

Høsten 2020 er det ekstra rørende å se tilbakeblikkene på alle artistene som klemmer hverandre intenst etter at de har framført hverandres sanger i gamle sesonger av HGVM. Dette har vært et program med hjertet utenpå skjorta, med mange store musikalske høydepunkter i årenes løp. Nå kommer mange av deltakerne tilbake til Vestre Kjærnes gård for å møtes igjen. I vante omgivelser, men med en litt annen struktur enn vi er vant til, der artister kommer og reiser igjen i en koronavennlig stafett.

Etter ni år med HGVM må det ha være framført rundt 400 coverlåter i dette programmet. Ikke alle like strålende, men jammen har det vært noen klassikere også, fra den første sesongen der Vinnie gjorde Halvdan Sivertsens «Sommefuggel i vinterland» til en av Norges nye nasjonalsanger.

For oss som setter ekstra stor pris på coverlåter som fenomen har det vært mange høydepunkter. Jeg må nevne Tone Damlis versjon av Claudia Scotts «A Picture Of My Dad And I» som en svært overraskende personlig favoritt. Gamle sanger ble som nye: Unni Wilhelmsens omgang med Kvitnes’ sjømannssang «Siste reis», nå som en sang om livet i popbransjen – like romantisk, og like ensomt. Bel Cantos «Rumour» var rimelig godt kjent fra før, men som «Rykte» med Lars Lillo-Stenberg ble den født på ny. Og Ole Paus’ versjon av Morten Abels «Lydia» – med norsk tekst og helt nytt arrangement er det ikke sikkert at vi visste at vi hadde hørt den før. Det har vært mange sånne høytidsstunder i årenes løp.

Til og med en etablert størrelse som Halvdan Sivertsen sier i det første jubileumsprogrammet at deltakelsen var viktig for karrieren hans. I det andre programmet forteller Eva Weel Skram at å komme til HGVM og bli nødt til å synge på norsk var en så stor åpenbaring at det forandret veien hennes videre. Vi husker fortsatt hennes versjon av «E-ore», som vi aldri har tenkt oss som noe annet enn en erketypisk Ravi-låt, helt til hun gjorde den til en poplåt som kan spille fletta av de fleste andre poplåter.

Saken fortsetter under bildet.

Klassisk HGVM: Inger Lise Rypdal i 2015. Foto: Mastiff/TV 2

Siste vinters sesong av «Hver gang vi møtes» er et av høydepunktene i hele musikkåret 2020, fra Chris Holsten sang Nordstogas «Bestefar» med sin egen bestefar på trekkspill i det første programmet. Tuva Syvertsen tolket den ene sangen etter den andre til coverlåtenes himmel. De som ennå ikke har gjort det MÅ bare høre hennes versjon av Hellbillies’ «Røta». Her ble også Chris Holsten kjent med Frida Ånnevik, slik at de to i beste HGVM-ånd etterpå kunne gjøre Julie Michaels’ «If The World Was Ending» til «Hvis verden», som er blitt en av koronaårets mest kjære sanger her i landet.

Det er et litt forhastet jubileum som kommer her. – Nå er det ti år siden jeg var med, sier Halvdan Sivertsen der han ankommer gården, men det stemmer ikke helt. Det er den tiende sesongen står for døren på nyåret, og det er ennå ikke ni år siden den første sesongen gikk på luften. Men dette unner vi dem, og det er nå vi trenger god underholdning. Det er heller ikke de samme konstellasjonene som før. – Sivert Dagsland, åssen ser han ut liksom, spør Tshawe usikkert før Dagsland ankommer. Dagsland kommer, og snakker om da han var så stor fan av Ole Paus at han forsøkte å stjele ei plate av Paus i butikken. Sigvart Dagsland! Sånt har kanskje ikke noe med musikken i seg selv å gjøre, men man må jo elske disse fortellinger fra norsk pophistorie. Også de enda mer personlige betroelsene. Og dem har det vært mange av.

Å være med i «Hver gang vi møtes» er ikke for alle. Vi kan godt forstå at mange ikke er komfortable med å «by på seg selv» på denne måten. Men å melde avbud av artistiske årsaker godtar vi ikke. Listen over dem som har vært med er nå så omfattende, både i stauts og ansiennitet, fra Wenche Myhre og Åse Kleveland og framover i historien, at ingen lenger kan mene at de er hevet over dette. Det hadde gått an å klippe sammen gamle episoder av HGVM til en helt anstendig historie om norsk pop.

De som vil beholde spenningen før første episode nå kan slutte å lese nå. For Vinnie gjør et forsøk på å overgå «Sommefuggel i vinterland» når han hyller Anne Grete Preus i fredagens program, både i en fin introduksjon, og en versjon av «Når himmelen faller ned», som oppfyller alle krav til å gjøre noe helt nytt med en coverlåt, og likevel beholde originalens intensjoner.

De som er med i jubileumssesonger er Silje «Silya» Nymoen, Tshawe Baqwa, Øyvind «Vinni» Sauvik, Sigvart Dagsland, Christel Alsos, Halvdan Sivertsen, Bertine Zetlitz, Eva Weel Skram, Jan Eggum, Pål «OnklP» Tøien, Jonas Fjeld, Inger Lise Rypdal, Philip «Admiral P» Boardman, Wenche Myhre, Marion Ravn, Morten Abel, Hans Petter Aaserud, Magnus Grønneberg, Øivind «ELG» Elgenes, Åse Kleveland, Unni Wilhelmsen, Sol Heilo, Odd Nordstoga, Kurt Nilsen, Henning Kvitnes, Frida Ånnevik, Chris Holsten, Bjarne Brøndbo og Elisabeth «Bettan» Andreassen.